Buskerudbyen er et uoversiktlig samarbeid som har hatt store problemer med å legitimere sin eksistens for innbyggerne i Drammensdistriktet. Kontroversielle tiltak er tidvis blitt møtt med stor motstand og protester. Andre tiltak er blitt møtt med likegyldighet. Ordførere og statsetatsledere i Buskerudbyens «ATM-utvalg» vedtok tilsynelatende derfor en «Kommunikasjonsplan for Buskerudbysamarbeidet» høsten 2014.
Et sentralt mål for denne planen er å «(…) bidra til å utløse BBP2 og spre kunnskap om bompenger som nødvendig virkemiddel».
Buskerudbyens ATM-utvalg nevner i planen følgende som utfordringsbilde; «Buskerudbysamarbeidet sliter med å få medienes oppmerksomhet om vellykkede gjennomførte tiltak» og «Buskerudbysamarbeidet trenger flere allierte eksternt (…)». Eksempler på konkretisering av mål i planen er «Aksept for bompenger i befolkningen; minimum xx prosent innen utgangen av 2015» og «xx redaksjonelle oppslag, basert på BBs innspill».
Hovedbudskapene kjenner de fleste av oss. Vi skal visstnok bli mange flere i regionen (40–50.000 er tidligere blitt brukt ukritisk i budskapet, men disse usikre prognosene er senere blitt nedjustert av SSB) og dette vil angivelig føre til «kø, kork og kaos», og at Buskerudbypakke 2 (BBP2) løser alle problemer. Senere er budskapet blitt endret til at BBP2 er eneste løsning for å nå Stortingets «nullvekstmål», for å utløse såkalte «belønningsmidler», og delvis statlig finansiering av statlige veier. Hovedbudskapene virker spesielt sentrert rundt en krisebeskrivelse av framtida og at det ikke finnes alternativer, ordet «må» brukes meget flittig i planen.
Tiltakene for å «spre det glade budskap» er mange og de fleste av oss har fått disse med oss i varierende grad. Følgende er en oppsummering av noen tiltak som listes opp i planens kapittel 8 og som beskrives som aktuelle:
– Proaktiv kommunikasjon gjennom kronikker, medieutspill. Deriblant respondering på innlegg og ytringer (sekretariatets daglige leder har for eksempel tidvis respondert på politiske ytringer)
– Øke kunnskapen om Buskerudbyen gjennom å engasjere eksperter og samfunnsaktører til å skrive innlegg
– Intern kommunikasjon hvor hovedbudskapene gjøres iøynefallende/iørefallende for folkevalgte og ansatte i forvaltningen (samarbeidende organisasjoner)
– Synliggjøring av køproblemer og skrekkscenarioer «slik kan det bli»
– Invitere mediene til å se Buskerudby-tiltakene – skreddersydde, eksklusive opplegg
– Utvikling av skrytebrosjyren «Dette er gjennomført 2010-2014» som kun forteller hva pengene ble brukt til, ikke resultatene de individuelle tiltakene medførte (side 28 beskriver f.eks. et lokalt skandaleprosjekt som førte til kø, kork og kaos)
– Medieovervåking med daglig rapportering og råd
Målgruppene som er identifisert for påvirkning gjennom kommunikasjonsplanen er meget omfattende og inkluderer folkevalgte i og kandidater til kommunestyrer og fylkesting, medier, NHO/LO, næringslivet, innbyggere, kommunikasjonsutfordrere (for eksempel motstandere som enkelt avfeies som «bompengemotstandere»), og så videre. Hver målgruppe har tilpassede budskap og kanaler for påvirkning.
Følgende er spesielt oppsiktsvekkende: «Mediene utgjør en viktig gruppe blant videreformidlerne. En egen plan for økt synlighet i mediene vil bli utarbeidet. Alliansebygging vil stå sentralt.» Lyktes Buskerudbyen å bygge allianser med toneangivende lokalmedier i kampen om BBP2, og således «temme» den lokale 4. statsmakt?
Videre så ble det planlagt å måle innbyggeres og folkevalgtes syn på Buskerudbysamarbeidet og som så følges opp ved årlige tiltaksplaner som finansieres gjennom statlige «belønningsmidler».
Er det slik lokaldemokratiet nå fungerer? Hvor et lukket nettverk av ordførere og statsetatsledere (deriblant Fylkesmannen, som er Stortingets og Regjeringens lokale vaktbikkje) aktivt bruker lobbyvirksomhet og PR-kampanjer mot folkevalgte, media og innbyggere for å påvirke opinionen til å akseptere tiltak som har stor motstand og som mange (deriblant TØI-forsker) mener ikke løser problemene som det hevdes at «pakken» skal løse.
Jeg, i min naivitet, har tidligere forestilt meg at betydelige lokalpolitiske vedtak gjøres av politikere som gjør opp sin mening etter alle sakens faktum ligger på bordet og det foreligger klare alternativer.
Det kan se ut som jeg tok feil.