Det var snakk om en utskrift av hennes Facebook-status fra 9. mars i år, hvor hun anklagde Ap for å mene at terroristers rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Utskriften inngikk som en del av en oppgave for besøkende elever på 22. juli-senteret. Listhaug ser ut til å tolke oppgaven som om hun settes direkte i hartkorn med terrorhandlingene, noe som nødvendigvis er en urimelig tolkning. Selvsagt har Listhaug ikke noe ansvar for det som skjedde i 2011. Listhaug hadde knapt engang blitt en politiker på den nasjonale arenaen på det tidspunktet. Langt viktigere: Den eneste som har et direkte ansvar for handlingene, var terroristen. Det sier nesten seg selv.
Listhaug er derimot en ikke uvesentlig del av historien om årene etter terrorangrepene. Listhaug er den første statsråden som har blitt tvunget til å gå av i en sak forbundet med 22. juli. Den statusoppdateringen hun skrev i mars, utløste en stor, nasjonal debatt, og har gått inn i norgeshistorien som en del av etterspillet til terrorangrepene. Dette er et kapittel i historien verken hun eller noen andre bør ha anledning til å sensurere bort.
I Norge holder vi heller ikke institusjoner som dette "i ørene", slik Listhaug uttrykker det. Hvis en politiker misliker et element på en utstilling eller i et undervisningsopplegg, har man all mulig anledning til å ta til motmæle. Man må gjerne være vilt uenig, og uttrykke det i alle landets medieflater. Som politiker bør man imidlertid være varsom med å kreve utstillinger eller undervisningsopplegg sensurert.
Listhaug framhever at 22. juli-senteret er en statlig institusjon. Ja, men det tilsier motsatt konklusjon av den hun lander på. En representant for et regjeringsparti bør være særskilt varsom med å utøve press på statlige institusjoner på denne måten. I Norge er ikke museer statlige propagandakanaler, eller noe i nærheten. Det ligger også spesielt i 22. juli-senterets karakter at det eksisterer i et ubehagelig rom. Også politikere må leve med det ubehaget. Noe annet går på ytringsfriheten løs.
Hvis 22. juli-senteret ikke skal kunne reflektere hvordan Breiviks handlinger inngår i et komplisert forhold til andre hendelser og strømninger i dette landet, og heller ikke ta opp i seg tilknyttede debatter som har funnet sted senere, gjør vi senteret mindre viktig enn det kan og bør være. Da blir det et rent minnesmerke. Det er viktig i seg selv, men det er også litt for enkelt, litt for trygt, for et senter som er ment å spre kunnskaper og bidra til opplyst debatt om den verste hendelsen i nyere norsk historie.
Ingen av oss har fasitsvaret på Breiviks forhold til samfunnet omkring seg, hvor mye som skyldtes hans egne psykiske forhold, og hvor mye som skyldtes de muslimfiendtlige holdningene han åpenbart sugde opp fra samfunnet omkring seg. Nettopp derfor må et senter som dette ha videre tøyler til å sette spørsmål og reise debatter enn Listhaug synes å ville tilkjenne det.
Listhaug varsler samtidig at de som "går gjennom materialet som skal brukes i skoleverket skal følges med lys og lykter". Jeg må innrømme at det går litt frysninger gjennom meg når jeg leser dette. Det er ikke slik vi gjør det i dette landet. Selvsagt skal skolebøkene gi en nøktern redegjørelse av historien, men det er ikke nøkternt å unnlate å fortelle om sentrale hendelser i tiden etter 22. juli. Listhaugs statusoppdatering og påfølgende avgang som statsråd er en del av dette.
Noe av det mest rystende med gjerningsmannen, hvis man eksempelvis lytter til avslutningsinnlegget hans i retten, er hvor tett sammenvevd med dette samfunnet han på et vis var. Noe av det som satte en støkk i meg, var da han oppga at grunnen hans for å ville bombe NRK, er at det var "Arbeiderpartiets rikskringkasting" ("ARK"). De av oss over 40 vil huske dette som Carl I. Hagens slagord gjennom mange år.
Det gjør heller ikke Carl I. Hagen ansvarlig for gjerningsmannen grusomme handlinger – selvsagt ikke. Vi gjør imidlertid dette samfunnet en bjørnetjeneste hvis vi forsøker å løpe fra de vanskelige spørsmålene som terrorhandlingene 22. juli reiste. To sentrale spørsmål bør være: Hvilket ansvar har politikere for de stereotypiene og fiendebildene de lager? På hvilken måte bør vi framføre våre uenigheter for å unngå unødvendig frykt og farlig hat? Heller enn å kreve sensur av et undervisningsopplegg som er egnet til å reise slike spørsmål, er dette to spørsmål jeg gjerne hadde sett at Listhaug hadde tatt seg tid til å tenke over.
Utstillingsinstitusjoner som dette bør generelt bare korrigeres hvis det de presenterer er direkte feil eller sjikanøst. Ingen institusjoner, være seg statlige eller andre, bør imidlertid sensurere et undervisningsopplegg fordi en politiker mener det er ubehagelig.