Arbeiderpartiets Arild Grande tok nettopp til orde for et statlig tilskudd til bedrifter som vil teste ut sekstimersdagen for sine ansatte. Høyres Heidi Nordby Lunde svarer straks at dette vil undergrave velferdsstaten, og at vi heller må arbeide mer. Så får vi den tradisjonelle debattrunden.
Men Arbeiderpartiet fortjener ros for å tenke (litt) nytt. Men hvorfor går ikke ørnen blant våre partier enda lenger, og går inn for forsøksordninger med borgerlønn? Perspektivmelding etter perspektivmelding peker på hvor store økninger vi kommer til å få i kjøpekraften i tiårene som ligger fremfor oss. Samtidig peker klimarapport etter klimarapport på hvordan vår velstand og vårt forbruksmønster sørger for at klimaendringene akselererer. Det er undergravende for både velferdsstat og for fattige stater.
Borgerlønn: Robotene kommer! Vil du fortsatt ha lønn?
Hva er målet vårt?
Den britiske økonomen John Maynard Keynes mente at kapitalismen måtte være en overgangsfase, et middel til å nå et mål. Målet er et liv hvor folk flest kan bruke en betydelig del av sin tid på å realisere ulike sider ved det gode liv. Det må, slik jeg ser det, være noe som ligger tett opptil Arbeiderpartiets kjerneverdier? Da er Grandes forsiktige flørt med en sekstimers dag en start. Men hva med å gå lenger? Hva med å tenke en universell borgerlønn som et grep for å sikre gode liv?
Lars West Johnsen: En jobb er noe av det som gir livet mening
Foreløpig ser det ikke ut til at Arbeiderpartiet vil ta i begrepet med ildtang engang. I Klassekampen den 15. september i år skrev Hadia Tajik en kronikk med tittelen «Borgerlønn: å gi opp folk». Kronikken kommenterer Ingeborg Eliassen og Svein Egil Omdals ferske bok «Borgerlønn – ideen som endrer spillet» (Res publica). Tajik er særlig redd for at borgerlønn avfeier verdien av arbeid, og at den sosiale kontrakten mellom individ og samfunn brytes.
Fagbevegelsens skepsis
Også LO-sjef Hans-Christian Gabrielsen er dypt skeptisk til borgerlønn som idé. Det er den samme bevegelsen og kraften som har stått i bresjen for mange viktige velferdsreformer, inkludert en fem dagers arbeidsuke og lønnet foreldrepermisjon.
LO ser borgerlønn som en trussel mot arbeidets plass i tilværelsen, og som en trussel mot gode lønninger. Det interessante er likevel nå at fagforeninger i mange andre land nå snuser mer og mer på begrepet.
Men har vi råd? En mulighet som diskuteres er å flytte beskatning fra arbeid til kapital. Formuesbeskatning er en åpenbar mulighet, skattlegging av ren pengeflytting (tobin-skatten), og ikke minst en seriøs skattlegging av multinasjonale selskap. Det foregår en voldsom overskuddsflytting mellom ulike deler innen Facebook, Google, Amazon og andre giganter, som skummer fløten av manglende skattekoordinering. Her er det mye penger å hente, og noen av disse kan finansiere ulike former for borgerlønn. Her er det snakk om politisk mot og ledelse for å innkreve summene, noe EU har begynt med.
Det finnes også beslektede forslag, i form av en såkalt karbonskatt, som kan deles ut til borgere etter en bestemt nøkkel. Den amerikanske klimaaktivisten James Hansen har argumentert for det. Borgerlønnsforkjemperen Guy Standing mener at en skattlegging av klimaskadelig produksjon kan brukes for å finansiere borgerlønn. I så fall kan en borgerlønn et stykke på vei kompensere for de skader som de rikes levesett påfører de fattige.
Sosialdemokratiets dilemma
Vi står overfor mange grunnleggende utfordringer, ikke minst fordi maskiner og kunstig intelligens vil ta over mer og mer av det vi tenker på som standard arbeid. Skeptikerne er redde for at borgerlønn skal bli nyliberalismens endelige samfunnseier. Men et godt utdanningssystem og et solid helsevesen må alltid ligge i bunnen. I tillegg må skreddersydde ytelser til folk med særskilte behov videreføres. Men mange andre ordninger kan fjernes fordi borgerlønn kommer i stedet. En borgerlønn vil kunne skape større fleksibilitet og gjøre det lettere for folk å komme tilbake til arbeidslivet igjen. I dag, om du ønsker å jobbe, men har trygd av et eller annet slag, risikerer du fort å miste trygden straks du er over et visst lønnsnivå. Det virker tydeligvis som et anti-incentiv for flere. Det er det som kan kalles velferdsfella.
Sosialdemokratiet har alltid stått på de svakes side. De har slåss for en ordning som garanterer verdighet for alle. Det er derfor sosialdemokrater, som Keynes, har ligget forut for sin tid. Det var i essayet The Econpomic Possibilities of our Grandchildren (1930), at Keynes spekulerte rundt en tenkt og ønsket fremtid, som han setter 100 år frem i tid, det vil si rundt år 2030. «Vil vi ønske det, eller bare fortsette søken etter behovstilfredsstillelse gjennom en stadig større tilgang på kommersielt omsatte varer og tjenester?», spurte Keynes. Både økt automatisering og økologiske bristepunkter er i så måte en mulighet og en utfordring som nå begge ligger rett utenfor dørstokken vår.
Mange mulige varianter
Økonomen Anthony Atkinson fremmet i «Ulikhet – Hva kan gjøres?» (Cappelen Damm 2015) en rekke forslag til hvordan Vestens demokratier kan snu ulikhetstrenden. Han foreslår blant annet en samfunnsarv til alle og en betinget samfunnslønn, med visse former for samfunnsgagnlig arbeid i nærmiljøet.
Solidaritetskjempen Reiulf Steen foreslo i sin tid å innføre en samfunnslønn som alle norske borgere skulle ha krav på. Det skulle komme som en erstatning for en stor del av dagens trygdeordninger, skrev Steen.
Det finnes også enda mer radikale varianter av borgerlønnsbegrepet. Økonomiprofessor Kalle Moene og hans indiske kollega, Debraj Ray, har utviklet ideen om en Universal Basic Share, beregnet som en fast andel av nasjonalinntekten. I deres forslag settes 9–12 prosent av BNI av til et fond som finansierer et utbytte på linje med det som utbetales aksjeeiere.
Noen tenkere tør være naive, og sokratiske i sin tilnærming. Jakten på det gode liv er bare i startfasen. Et godt liv er også et liv i økologisk balanse. Kan borgerlønn være et virkemiddel i kampen for en mindre overopphetet klode?
Arild Grande og Arbeiderpartiet har mange spennende og krevende tankesprang foran seg.