Undertegnede har viet de siste 25 år av en akademisk karriere til forskning om bærekraftig utvikling. Arbeidet har fokusert på politisk gjennomføring. Hva gjør Norge, sammen med flere andre vestlige land, for å hindre en alvorlig svekkelse av jordens økologiske balanse?
I 2016 ble jeg invitert til en forskningskonferanse om dette temaet i Østerrike. Jeg ble bedt om å snakke om "Bærekraftig utvikling: Hvor står vi?" Som statsviter var jeg mest opptatt av de nasjonale og internasjonale prosesser som FN og EU hadde igangsatt for å realisere målene i Brundtland-rapporten fra 1987. Rapporten la grunnlaget for den såkalte "Rio Earth Summit" i Brazil 1992, en samling av 167 nasjoner som undertegnet en egen "Prinsipperklæring", en omfattende handlingsplan (Agenda 21), og en detaljert "FN konvensjon om klimaendring". Disse dokumentene la et grunnlag for arbeidet med "å redde kloden". Middelet til "redningen" skulle være en løpende serie av internasjonale konferanser, avtaler, og "policy-instrumenter".
Min evaluering av det politiske arbeidet for bærekraftig utvikling var definitivt ikke positivt. Tiltakene under FNs regi hadde vært imponerende ambisiøse i form – men definitivt mindre imponerende i resultater. Litt framgang med "myklov" regulering opp til møtet i København i 2015, men derfra og fram til i dag ble resultatene i økende grad rent symbolske. Intensjonen bak Rio-avtalene var at målene skulle realiseres via sanksjonert styring, men fra København og framover ble spillet endret til konsensuell frivillighet. Denne profilen ble bastant stadfestet i Paris i 2016, et resultat som ga meg grunn til å konkludere min evaluering i Østerrike på følgende måte: "Hvor står vi med arbeidet for bærekraftig utvikling? På stedet hvil. Vi står ikke – vi sitter".
Jeg beskrev situasjonen som "stasis", der det internasjonale systemet som hadde ansvar for gjennomføring hadde kjørt seg fast i rutiner der det var mer viktig å gi inntrykk av handling enn å være konsekvent i resultater. Vårt forskningsprogram under Norges forskningsråd (ProSus) avsluttet sitt mandat med å konstatere at verken FN-systemet eller de toneangivende medlemsland hadde den "politiske viljen" som var nødvendig for å realisere aspirasjonene fra Rio.
Da jeg to år senere, sommeren 2018, fikk en henvendelse fra Det Ungarske Akademiet i Roma om å holde et foredrag langs samme linjene fra Østerrike, var jeg ganske nølende. Min tolkning av utviklingen var alt annet enn positiv. De politiske forhold i både USA og Europa ga klare tegn på et internasjonalt system i krise, og jeg hadde rett og slett ikke lyst til å påta meg Kassandra-rollen igjen. At jeg likevel sa ja til oppdraget skyldes to ting: (1) jeg ble oppfordret å legge vekt på forholdet mellom vitenskap og politisk styring, og (2) jeg ble bedt om å vurdere Pave Frans sitt "brev" om miljø og utvikling – Laudato Si´.
Og til min store forbauselse (og oppmuntring!) fant jeg en klar sammenheng mellom de to temaene. I utgangspunktet hadde verden endret seg radikalt over de to årene. Både nasjonalt og internasjonalt hadde betingelsene for en demokratisk styring mot bærekraftig utvikling blitt sterkt svekket. For at demokrati skal virke effektivt som et problemløsende system må minst to forutsetninger være tilstede. For det første må gruppen som skal styres betrakte seg som et fellesskap, med felles identitet og mål. Videre må gruppens beslutninger fattes på basis av rasjonell diskusjon og prosedyrer; en rasjonalitet forankret i vitenskapelige prinsipper.
Begge disse to forutsetningene har blitt sterkt svekket over de siste årene. "Fellesskap" på nasjonalt nivå påvirkes av sterke konflikter rundt identitet/borgerskap (hvem er "vi"?); og tverrnasjonalt fellesskap svekkes av politisk strid i både FN-systemet og EU. Når det gjelder "rasjonalitet" opplever vi samtidig – for første gang i den moderne tidsalder – bevisste politiske angrep på vitenskap, forskning og den frie kritiske pressen. Disse endringene bidrar til en historisk svekkelse av demokratiets funksjonalitet generelt sett, slik at det politiske arbeidet for bærekraftig utvikling i dag er enda mer svekket enn det var for to år siden.
En slik konklusjon kunne lett ha ført til enda mer depresjon! At den ikke gjorde det skyldes utelukkende Pavens brev om miljø og utvikling. Brevet inneholder perspektiver og verdier som i det minste "omformulerer" forholdet mellom demokrati og bærekraftig utvikling. I motsetning til både Brundtland-rapporten og FN-systemets avtaler og handlingsplaner, som hviler på "instrumentelle" etiske premisser, er Laudato Si´ forankret i "prinsipiell" etikk. Den omtaler selvfølgelig kloden som Guds skaperverk. Men den behandler kloden først og fremst i ord og begrep fra Frans av Assisi i 1225. Brevets "rasjonalitet" ligger i en moralsk forpliktelse til jordens iboende "krav" om økologisk balanse, og dets "fellesskap" bygger på "økologisk demokrati" og "økologisk borgerskap".
Med disse egenskapene egner brevet seg utmerket som et alternativt etisk referansepunkt for både stasis i FN-systemet, og krisen i demokratisk styring mer generelt. Men ikke bare det. Brevet er også formulert i et ordelag, med mål og verdier, som direkte avspeiler de nyeste konklusjonene fra FNs klimapanel. Rapporten fra IPCC, ugitt 8. oktober 2018, gir klart uttrykk for et behov for nye og vesentlig mer effektive politiske tiltak om kampen mot global oppvarming skal lykkes. Ifølge en uttalelse fra panelets nestleder, er de neste få år "sannsynligvis de viktigste i vår historie".
Og Pave Frans og Laudato Si´ er fullstendig enige. Brevet inneholder tre tettpakkede kapitler om "Den økologiske krises menneskelige røtter", "En helhetlig økologi" og "Enkelte ledetråder for tilnærming og handling". Og, for de 1,2 milliard katolikker i verden, erklæres det at: "for mennesker å forurense klodens vann, jord, luft og liv, er kriminelt"; "en forbrytelse mot naturen er en synd mot oss selv og mot Gud".
Viva il Papa!