I et innlegg 3.10, hevder utviklingsminister Nikolai Astrup at «sivilsamfunnets verdifulle erfaring, kompetanse og tilstedeværelse i felt er viktigere for rollen som vaktbikkje enn antall plasser rundt styrebordene i Genève.» Dette var en replikk til vårt innlegg i Dagsavisen 12.9 hvor vi diskuterer vår forskning, som avdekker at sivilsamfunnsrepresentanter har lite reell makt innen global helsepolitikk, særlig sammenlignet med næringslivsrepresentanter.
Vi er enige med Astrup i at sivilsamfunns deltakelse på landnivå er avgjørende for utviklingsarbeidet, men det er også viktig å vurdere sivilsamfunnets makt i den globale arenaen.
Mange av de viktigste beslutningene om helseinnsatsen i utviklingsland treffes tross alt i globale fora, og da særlig innenfor globale partnerskap mellom multilaterale organisasjoner, private stiftelser som Bill & Melinda Gates Foundation og næringslivsrepresentanter.
Selv om politiske beslutningsprosesser ikke foregår utelukkende gjennom styrevedtak, mener vi det gir mening å anse andel styreverv som en indikator på sivilsamfunnets makt i globalt styresett. Ikke minst fordi partnerskapene selv viser til slik styredeltakelse som en måte å ivareta interessene til befolkning i mottakerlandene på.
Forskningen vår avdekker at sivilsamfunnet hovedsakelig representeres av internasjonale NGO-er som ofte selv mottar penger fra de andre partnerne for å implementere helseprogrammer. Det er derfor uvisst om disse organisasjonene er uavhengige nok til å kunne utfordre partnerskapenes politikk.
Likevel advarer vi ikke mot deltakelse i globale partnerskap, som Astrup hevder. Derimot mener vi at bedre maktbalanse i styrene, mer representative sivilsamfunnsdeltakere og sterkere, uavhengige sivilsamfunnsorganisasjoner er nødvendig for at sivilsamfunnet skal kunne være en effektiv vaktbikkje.