Debatt

Regjeringen har lagt ulikhetsverktøy i skuffen

I stedet for å bøte på konsekvensene av egne skattekutt, bidrar regjeringen også i dette budsjettet til å forsterke ulikhetsmaskinen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Med enda et kutt i selskapsskatten og et enda større bunnfradrag i formuesskatten fører regjeringen til at forskjellene i Norge, på tross av hva de sier de ønsker selv, bare øker. Når en rekke tendenser og mekanismer også drar i samme retning er det ikke rart at utfallet blir som det blir.

Når vi jobber, skapes det økonomisk vekst. Forutsetningen for en sunn markedsøkonomi er at denne verdiskapingen fordeles rettferdig. Arbeidstakerne må få sin rettmessige andel av nasjonalinntekten, og den investerte kapitalen sin. Fordi det er langt flere arbeidere enn kapitaleiere er det naturlig at lønnsandelen er større enn kapitalandelen.

Men vi vet at avkastningen på kapital vokser raskere enn reallønnen, som antas å følge produktivitetsveksten. Det viste Thomas Piketty med den etter hvert så kjente likningen r>g. Det vil si at fordelingen over tid og helt av seg selv vil bli mer ujevn.

I tillegg bidrar sterke krefter i markedsøkonomien til at selskaper blir større og får mer markedsmakt. Denne makten bruker de til å sette priser som gir dem høyere profitt. Disse pengene går til eierne av bedriften. De går ikke til investeringer eller lønn, og setter ekstra fart på skjevfordelingen.

Det har med andre ord over tid vært en forskyvning i kapitalandelen, som har vokst seg større på bekostning av lønnsandelen. Legger vi til at det er færre mennesker som eier kapital enn som har inntekt, fordeles pengene på færre hender. Nye tall fra SSB viser at formuesulikheten har økt og blitt mer konsentrert. Den rikeste prosenten eier en fjerdedel av all formue i Norge.

Når vi vet at dette skjer, bør politikken følge opp med mottiltak. Både fordi vi ønsker oss et rettferdig samfunn der alle får sin del av kaka, men også fordi det er fornuftig og økonomisk lønnsomt. Når den sosiale mobiliteten i samfunnet svekkes, kan vi få et samfunn der de beste talentene ikke kommer seg opp og frem. I tillegg trenger vi en kjøpekraftig befolkning for å sikre vekst i økonomien.

På tross av dette har politikken bidratt til det motsatte. Over tid har vi sett en forskyvning i skattebyrden fra kapital og over på arbeid.

Det er ingenting rettferdig ved det. Det kan imidlertid noen ganger være nødvendig. Kuttene på fem prosentpoeng i selskapsskatten er et eksempel på det. Norge er en liten åpen økonomi som vanskelig kan ha andre satser for skatt på selskaper enn landene rundt oss. Når disse kuttes, ble det naturlig å følge etter – og dette har det også vært politisk enighet om.

Men hvis vi ønsker at formue og de store inntektene fra kapital skal fordeles jevnere, må kapitalen skattlegges. Når vi kutter i skattene på den kapitalen som er særskilt mobil, bør derfor vi forsøke enda hardere å finne måter å skattlegge den kapitalen som er mindre mobil. Det vil si ting som ikke så lett kan flyttes på. Eksempler på dette er kapital tilknyttet personer, som eiendom, arv og formue. Å flytte skatt fra selskaper som kan flytte ut, til personlig eiendom som må bli værende i landet, er å gjøre skattegrunnlaget bredere og mer effektivt, samtidig som det vil bidra til en bedre fordeling mellom arbeid og kapital. Men regjeringen har ikke kompensert kutt i selskapsskatten med å skattlegge noen nye objekter.

I stedet har de fjernet arveavgiften og redusert formuesskatten, for til sammen nesten 9 milliarder kroner.

Det går også an å gjøre endringer i skattesystemet uten å redusere skattene generelt. Skatteforliket har hentet mye fra Scheel-utvalget, som blant annet foreslo å kutte i selskapsskatten, men da på en provenynøytral måte – altså å øke annen beskatning tilsvarende for å bevare skatteinngangen. Ser vi på de alternative budsjettene lagt frem av partiene i sentrum-venstre ser vi dessuten at det ikke er spesielt vanskelig å gi skattekutt en langt mer sosial profil enn det denne regjeringen har gjort – der de rikeste i landet har fått 100 ganger så store skattekutt som de med lave inntekter.

Regjeringen forsvarer sine skattekutt ved at de vil føre til flere arbeidsplasser og inntekter til staten, og på den måten være (delvis) selvfinansierende.

Det kan ta litt tid før slike effekter blir synlige og de kan være vanskelige å identifisere. Men regjeringen begynte kuttene sine for mange år siden og vi burde forvente å se noen effekter nå.  Men så langt har ikke investeringene i næringslivet økt. Det finnes heller ingen beviselige effekter på antall arbeidsplasser. Regjeringen skriver selv av selvfinansieringsgraden kun kan bli 20-40 prosent. Det eneste vi kan være sikre på er at de rike har fått mer. Regjeringens satsing kan altså oppsummeres i gavepakker til noen som ikke trenger verken gaver eller pakker, og økende ulikhet som resultat.

Og ulikhet sier jo regjeringen at de er imot.