Endelig er spesialundervisning på dagsorden. Regjeringen skal lage en stortingsmelding om spesialundervisningen, og kunnskapsministeren lover bedring.
Det er på tide. Lik rett til utdanning er en menneskerett, som brytes daglig i norsk skole.
Her er fem myter om spesialundervisning som kunnskapsministeren må legge fra seg, for å kunne gi elever med særskilte behov like muligheter til utdanning som andre elever:
1. Spesialundervisning = ekskludering.
Altfor mange elever får ekskluderende spesialundervisning i dag. Det er ikke greit. Men det er en myte at spesialundervisning er det samme som undervisning utenfor klassen.
God spesialundervisning virker, og god spesialundervisning er inkluderende.
Undervisning må i så stor grad som mulig gjøres i et klassefellesskap. For å gi god og inkluderende spesialundervisning, må vi øke kompetansen og ressursene i skolene, med tydelige planer for eleven og mål for læring. Spesialundervisningen må utformes og gis av kvalifisert undervisningspersonell og kjennskap til spesialpedagogisk metode må inn i lærerutdanningen.
Vi må også samle og dele kunnskap om god og inkluderende spesialundervisning.
Jan Tore Sanner: Spesialundervisningen må bli bedre
2. Å fjerne retten til spesialundervisning styrker tilbudet til elevene.
Motstanden mot å fjerne retten til spesialundervisning er stor, og over 13.000 personer har så langt signert Funksjonshemmedes fellesorganisasjons (FFO) underskriftskampanje mot forslaget. Mens Arbeiderpartiet har sagt at de ikke vil gå inn for å fjerne rettigheten, har Høyres kunnskapsminister så langt vært tvetydig.
Det er en myte at å fjerne eller svekke rettigheten vil gi elevene et bedre tilbud. Det er ikke rettigheten det er noe galt med, det er praksisen. Og mens det er fort gjort å endre lovverket, er det krevende å endre praksis ute i skolene.
Rettigheten må bestå, og skolene må få sanksjoner om de ikke oppfyller den. Vi kan ikke stole på at skolene gir god tilrettelagt undervisning, uten særskilte rettigheter, i en situasjon med pressede ressurser.
3. Sakkyndig vurdering er unødvendig byråkrati.
Ifølge Nordahl-utvalget bruker PP-tjenesten (PPT) 80 prosent av tiden på kontorarbeid, langt fra elevenes hverdag. Utvalget vil legge ned PPT og flytte spesialpedagogene til skolene. Vi forstår appellen ved en slik tilsynelatende effektivisering av unødvendig byråkrati.
Men det er en myte at spesialpedagogene i PPT ikke jobber med elevene. Utarbeidelsen av sakkyndig vurdering skjer i samarbeid med elevene, foreldrene og skolen.
Om vi skal få klarhet i hvilke elever som trenger varige og omfattende tiltak, og hvem som kun trenger midlertidig støtte, må det utredes av kompetente fagpersoner i dialog med elev, foreldre og skolen. «Kontorarbeidet» til PPT er den svært viktige jobben med å lage grundige sakkyndige vurderinger.
For at spesialpedagogene skal kunne gjøre jobben sin, må PPT fortsette å være uavhengige av skolene og de må ha et fagmiljø. Men tjenesten må styrkes slik at den blir mer tilgjengelig for elever, foreldre og skoler. Vi må ha klare retningslinjer for hva sakkyndige vurderinger skal inneholde og de sakkyndige må få ressursene til å følge opp elever også etter at vedtak er fattet.
4. Å legge ned Statped gir elevene bedre tilgang på kompetanse.
Statped er ifølge Nordahl-utvalget også et ineffektivt ressurssluk, som vil komme elevene bedre til nytte om det oppløses og flyttes til skolene.
Det er en myte at man kan dele opp og spre et fagmiljø som utvikler og forvalter spesialisert kompetanse om en mengde ulike særskilte behov. Det er som å hevde at hver fastlege skal kunne gjennomføre hjernekirurgi, fordi fastlegen er nærmere pasienten enn spesialisthelsetjenesten.
I stedet må Statped styrkes, slik at kompetansen blir mer tilgjengelig for elever, foreldre og skole.
Rødt: Behold retten til spesialundervisning
5. Regjeringen kan gi elevene et bedre tilbud uten å lytte til funksjonshemmede.
Bevegelsen til personer med funksjonsnedsettelser har et slagord vi ofte minner om når våre rettigheter blir diskutert: Ingenting om oss, uten oss.
Utvalget som har undersøkt spesialundervisning er en såkalt «ekspertgruppe», blottet for stemmer som representerer barn og unge med særskilte behov. Rapporten fra gruppen mangler da også helt sentrale motforestillinger.
For å gjøre tilbudet til elever med særskilte behov bedre, må politikerne lytte.