«Kjære Kina, kjære Xi Jinping»
For noen dager siden besøkte jeg Dunhuang, ti mil fra regionen Xinjiang der en million av Kinas minoriteter sitter i interneringsleire. Samtidig er jeg her med to statsråder og flere hundre representanter for norsk næringsliv.
Vi er imponert over hva menneskene i Kina har fått til i de siste 40 år. Hvordan fattigdom har blitt redusert og nivå på utdanning har økt. Samtidig er det fortsatt mye potensiale i dette landet som ikke er brukt – potensiale som ligger i menneskenes frie tanker, som er en forutsetning for innovasjon og utvikling.
I Norge har vi gjort oss helt avhengig av at folk utveksler sine ideer fritt, til og med kritiserer myndighetene hvis de synes at noe burde gjøres annerledes. Det kan virke skummelt for de som skal styre landet. Alle styresmakter, om de nå sitter i Nairobi, Oslo eller Beijing, vil alltid synes at de selv vet best. Men vår erfaring er at fri meningsutveksling, demokrati og likestilling har gjort landet vårt bedre og sterkere. Så mitt råd vil være, ikke vær redd for kritikerne, verken journalister, advokater, eller bloggere. Jo mer frihet, desto tryggere er samfunnet og desto større velferden.
Et av de temaene jeg har kommet hit for å diskutere, er hvordan vi kan ta vare på våre kulturarv. Og jeg vil spesielt legge til, under mine første møter i Dunhuang, bare hundre kilometer fra provinsen Xinjiang der dere nå har internert en million medlemmer av etniske minoriteter i interneringsleire.
Guligeina Tashimaimaiti, 31, var den eneste uighurstudenten fra Kina ved Universitet for teknologi i Malaysia (UTM), hvor hun hadde startet sin grunnutdanning i 2010. Hun ble født i den nordlige regionen Yili, i Xinjiang Uighur Autonom Region (XUAR). I løpet av de syv årene hun studerte i Malaysia, gjorde faren en stor innsats for å betale for datterens undervisning. Den 26.desember i fjor bestemte hun seg for å dra tilbake til Kina. Det var siste gang noen hørte fra henne.
Jeg må innrømme at jeg er ganske bekymret over alle rapporter om uigurer og kasakhere som havner i omskoleringsleire for å bli avvendt fra kulturen sin. Det er ikke så lenge siden norske myndigheter gjorde den sammen feilen, overfor urbefolkningen nord i landet vårt. Det ble begått forferdelige forbrytelser i Norge under påskudd om å spre sivilisasjon. I dag har vi forstått at det at landet vårt består av flere kulturer som kan berike og lære av hverandre, bare gjør oss sterkere.
Flere har kommentert at det å kaste glans over forretningssamtalene er Kongens viktigste funksjon på denne reisen. Det synes jeg er både ganske frekt – både overfor meg og folket vi representerer – for det underkjenner betydningen vi kan ha.
Norge er nemlig ikke bare et land av folk som liker penger. Det norske samfunnet er bygget på verdier som frihet, likestilling, respekt for hverandre, og menneskeverd. På tvers av ideologiene er det stor enighet i landet vårt om det som også er grunntanken bak FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter: at enhver får det bedre hvis alle har det bra.
Det er disse verdiene jeg som konge er bedt om å representere, både i Norge og når jeg representerer landet utad. Det har jeg også gjort ved tidligere anledninger.
For dette er ikke et angrep på Kina spesielt. Jeg har også utfordret myndighetene i Myanmar. Jeg snakket om økonomisk samarbeid, men også om menneskerettigheter og demokrati. Når jeg nå er i Kina, må jeg være like tydelig hvis vi skal være konsekvente.
Frihet er ikke svaret på alt. Menneskerettighetene, som både Norge og Kina har bekjent seg til, krever også at staten tar et aktivt ansvar for å sikre velferd og bekjempe nød og utrygghet. Det er ikke minst derfor vi møtes her, Norge og Kina, for å finne måter å samarbeide på for å sikre og øke velferd og arbeidsplasser i våre land. Men vi som er konger, presidenter og statsråder må aldri glemme at det er folket, menneskene, vi jobber for, og for å vite hvordan de har det og hva de trenger, må vi lytte til dem og høre på deres råd. Og de må kunne stole på oss, stole på at vi følger lovene vi har vedtatt og at vi er åpne om hva vi gjør.
Det er mange forskjeller mellom Norge og Kina, men vi har også mye i felles. Noe av det viktigste som forener oss, er at begge våre land har skrevet under de samme globale verdiene, menneskerettighetene. Som medlemmer av De forente nasjoner, er det vår plikt til å overholde disse rettighetene, og til å kreve av alle våre partnere at de også respekterer dem. Dette er et godt grunnlag for alt samarbeid mellom land, fordi en partner som holder seg til reglene man har avtalt er en partner man kan stole på.