Debatt

Støyen om French - og tausheten

Onsdag 26. september offentliggjorde The London School of Hygiene and Tropical Medicine sin rapport om antall drepte etter snart fem år med borgerkrig i Sør-Sudan. Tallet var sjokkerende.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

383.000 mennesker har mistet livet som følge av krigen. I forhold til folketallet i henholdsvis Sør-Sudan og Syria, er tallet på døde i Sør-Sudan omtrent like stort som for Syria med sine omlag 500.000 døde.

Nyheten ble straks slått stort opp i Washington Post, New York Times og i store aviser andre steder i verden. I norske medier var det taust.

Andre rapporter fra FN, Amnesty International og Human Rights Watch har dokumentert bruk av ekstrem vold i krigen i Sør-Sudan, særlig seksuell vold mot kvinner og barn. Hele familier er blitt brent inne, hele landsbyer svidd av og mer enn fire millioner i en befolkning på 10-11 millioner er blitt hjemløse og to millioner av dem drevet på flukt til nabolandene.

Det meste av infrastruktur er ødelagt, og kleptokratene i Juba, ledet av president og diktator Salva Kiir, har stjålet omlag halvparten av oljeinntektene siden 2005. Tallet er omlag 70 milliarder kroner. Disse pengene er plassert i skatteparadis rundt om i verden, hovedsakelig i arabiske stater.

Men i norske medier, i regjeringen og i våre politiske partier er det taushet også om dette, også i NRK med egen Afrika korrespondent. Hvorfor?

Samtidig opplever vi nå en ny og sterk medieopphaussing av historien om gutta i Kongo, leiesoldatene Joshua French og Tjostolv Moland, som i 2010 av en kongolesisk domstol ble dømt til døden for å ha drept sin kongolesiske sjåfør. Nå er det bare French medieoppmerksomheten konsentreres om fordi Moland i mellomtiden er død.

17. mai 2017 fikk gutta i Kongo ved French en hyllest av landets politiske ledelse som ikke har hendt noen annen statsborger siden tiden med Roald Amundsen og Fridtjof Nansen.

Statsminister Erna Solberg brøt av 17. mai feiringen i hjembyen Bergen, kalte inn til pressekonferanse og dro til hovedstaden for sammen med utenriksminister Børge Brende å offentliggjøre at regjeringen hadde fått satt French fri, og at han var på vei hjem i et fly leid inn av Utenriksdepartementet. Hva Solberg regjeringen har brukt av skattebetalernes penger på å få en norsk leiesoldat og forbryter fri fra et fengsel i Kongo, vet vi ikke. Men utenriksminister Brende var selv en pådriver i saken, og UD har opplyst at de har brukt 4.7 millioner kr. Andre som har regnet, har kommet til at beløpet kan være flere ganger større.

French har i tiden etter fått hjelp til å skrive bok, og om få dager begynner han sin foredragsturne over det ganske land. Den skal vare fram til jul. Det meldes om utsolgte hus på stadig flere steder og derfor ekstraforestillinger. Billettprisen ligger på rundt 400 kroner, og med 40-50 foredragskvelder og et snitt på 300 tilhørere hver gang, blir det penger av det. Hans bok som blir å få kjøpt etter foredragene og ellers å finne i bokhandelen, vil selge godt. French vil slik kunne sikre seg en inntekt på omkring en million før jula kommer.

Samtidig med at foredragsturneen begynner, kommer filmen om gutta i Kongo med Aksel Hennie som Joshua French. Den kommer opplagt til å styrke både boksalget og foredragsturneen.

Dersom vi hadde visst hvor mye penger NRK, Dagbladet, VG og andre medier brukte på ensidig å dekke rettsaken i Kongo i 2010 uten å fortelle noe som helst om Afrika, og samtidig hatt det hele beløpet fra UD for kostnadene med å få French fri, så ville vi trolig ha fått et beløp et sted mellom 20 og 25 millioner kroner. I tillegg kommer kostnadene med filmen som nå kommer, sikkert noen titalls millioner kroner. Samlet er dette et beløp som er langt større enn alt det norske medieinstitusjoner har brukt på å formidle om afrikanske folk og samfunn og afrikansk utvikling siden mai 2009 da nyheten om arrestasjonen av French og Moland ble kjent.

Uansett hvordan vi vender og vrir på saken om gutta i Kongo, dreier kjernen i alle fortellingene seg om to norske leiesoldater som, selv om det ikke drepte sjåføren i Kongo, har brutt loven i Norge, Kenya, Uganda og Kongo. Men det er det få i Norge som er opptatt av.

Den ene overlevende, Joshua French, og hans avdøde kamerat Tjostolv Moland skal nå, gjennom hva som bare kan beskrives som et gigantisk renovasjonsprosjekt, gjøres til folkehelter.

Hvorfor skjer dette? Hva er det vi holder på med?

Mer fra: Debatt