Debatt

Drømmen som ble til et mareritt

Arbeidsmiljøet er avgjørende for hvordan du har det på jobb. I noen yrker påvirket det også flere enn de du jobber sammen med.

RESPEKT: Voksne må behandle hverandre med gjensidig respekt, snakke sammen, lytte til hverandre og kunne bidra med å skape en god hverdag for hverandre og barna, skriver Olaf Gunnar Alteren. FOTO: OJIMORENA/ISTOCK
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det å jobbe i barnehage skal være lystbetont, fylt med glede, latter, kjærlighet og omsorg. Barna skal behandles med respekt, lyttes til, snakkes med og ha rett til å påvirke sin egen hverdag. Voksne skal anerkjenne barna og oppmuntre til mestring. Det gjør at barna utvikler seg til å bli enkeltindivider i et samfunn hvor en må ta vare på sine medmennesker.

Det samme gjelder mellom de voksne som jobber i barnehagen. Voksne må behandle hverandre med gjensidig respekt, snakke sammen, lytte til hverandre og kunne bidra med å skape en god hverdag for hverandre og barna. Det er viktig å anerkjenne hverandre og gi gode tilbakemeldinger når en har gjort noe som er bra. Det gjør at de voksne skaper et godt miljø for barna og de som jobber i barnehagen.

Jeg har opplevd svært dårlig arbeidsmiljø i løpet av to år som pedagogisk leder i to ulike barnehager. Jeg har opplevd å bli ignorert og usynliggjort. Jeg har opplevd baksnakking, klaging og å bli kjeftet på. I mange tilfeller med barn i nærheten. Situasjonene under er noen av de jeg har opplevd på jobb i barnehage. De er ikke skrevet i kronologisk rekkefølge og flere av situasjonene opplevde jeg gjentatte ganger. Enkelte av situasjonene har jeg opplevd i begge barnehagene.

Jeg har opplevd at to ansatte er i samme rom som meg og avtaler hvordan dagen skal gjennomføres uten at jeg blir tatt med i dialogen. Dette medfører at jeg mister oversikten om hvordan dagen blir og er nødt til å spørre om hva som skjer. Det at jeg spør gjør at jeg dag for dag havner mer og mer på sidelinjen i hvordan hverdagen på avdelingen gjennomføres.

Jeg har opplevd å bli kjeftet på i et avdelingsmøte fordi jeg ytret mine meninger om hvordan vi kunne gjennomføre sommerfesten. Etter tiraden oppdaget vi at det var et barn som var kommet inn i rommet. Ingen av de andre ansatte reagerte der og da på hendelsen eller uttrykte noe til meg i ettertid.

Jeg har opplevd å bli kjeftet på idet jeg gir en tilbakemelding til en medarbeider hvor det står to barn og hører på. I en medarbeidersamtale hvor situasjonen ble tatt opp ble det krevd at jeg måtte ta kritikken tilbake for vedkommende hadde ikke kjeftet på meg foran barn.

Jeg har opplevd at mine avgjørelser er blitt overprøvd med bakgrunn i argumentet at sånn har vi alltid gjort det og derfor er det ingen grunn til å endre på måten vi gjør det på. Til slutt ga jeg opp å komme med innspill til fornyelse.

Jeg har opplevd å bli ignorert og sett stygt på da jeg spurte om en av de ansatte hadde sett en ledning, dette gjaldt også andre ting jeg lette etter. Ved flere anledninger har jeg opplevd å bli sett stygt på, et blikk som den voksne har med seg i samhandlingen med barna. Voksne i barnehagen skal smile, smil smitter, og smiler de voksne til hverandre smiler barna til hverandre.

Jeg har opplevd at vi gjennomførte et møte for å ta opp kommunikasjonsproblemer. Dette er et utdrag hva vi ble enige om:

Kommunikasjon – måten vi sier ifra på

Vi er blitt enige om:

• å være gode rollemodeller på avdelingen når vi snakker sammen

• å gi hverandre konstruktiv kritikk på handling

• gi tilbakemelding på en vennlig måte

• vi må tåle å bli snakket til eller bli fortalt hva vi skal/bør gjøre

• tørre å ta opp det som opplevdes som en «rar» beslutning i etterkant. Spørre om 10 min på tomannshånd slik at vedkommende kan gi en forklaring på avgjørelsen og man kan «kaste ball»/reflektere rundt beslutningen

• vi spør vennlig: Kan du…? Har du mulighet til…? Passer det…?

• være oppmerksomme på barns tilstedeværelse når vi snakker til hverandre.

Fleksibilitet/ta ansvar

- utøve skjønn fra vaktinstruksen

- spør om hjelp når du trenger det

- tørre å stole på hverandres avgjørelser i hverdagen til tross for at man ikke er enig. Spørre vedkommende etterpå om hvorfor man valgte å gjøre det slik?

På papiret er dette veldig bra. Dette er et minstemål på hvordan ansatte skal ha det sammen, uansett arbeidsplass, uansett hvilket yrke du utøver. Men det jeg opplevde var at kommunikasjonen ble dårligere. Jeg opplevde å bli mer ignorert, oversett og usynliggjort.

I den første barnehagen fikk jeg ikke gehør av øverste leder, men ble møtt med klager fra ansatte om hvor udugelig jeg var og at jeg var den som sto for kritikkverdige forhold og mangel på pedagogisk forståelse. Til slutt ble jeg utslitt, gikk rett i veggen og sluttet. I den andre barnehagen medførte det at jeg fikk konstant hodepine, sov dårlig om nettene, hadde vondt i magen, gruet meg til å gå på jobb, og til slutt endte det med at jeg ble sykemeldt og sa opp jobben. Det som for meg er en av de mest meningsfulle yrkene å jobbe i er blitt til et mareritt.

Men det er ikke jeg som er den viktigste. Det er barna som er de viktigste, det er barna som må føye seg i den situasjonen de er i. Det er barna som skal leve i barnehagehverdagen og som må, enten de vil det eller ikke, gjøre som de voksne befaler. Barna kan ikke sykemelde seg, si opp plassen sin og finne et nytt sted å være. Det er det foreldrene som kan gjøre. Men jeg har aldri hørt om barn som har fortalt foreldre sine at de ansatte er slemme mot hverandre og at det går utover hvordan jeg har det i barnehagen.

Barn blir preget av miljøet. Barn lærer hvordan de kan være og gjøre ting ut ifra hvordan de ser voksne gjør det, ikke hvordan voksne sier at barna skal gjøre det.

Barn ser på hvordan voksne snakker sammen. Barn ser på om de voksne smiler til hverandre og ler sammen. Barn merker hvordan steminger mellom voksne er, de merker om de voksne har det fint sammen. Barn plukker opp alt og legger det i ryggsekken sin og jo mindre barna er, jo dypere ned i ryggsekken legger barna opplevelsene de har hatt. Det er kanskje ikke det pedagogiske innholdet og oppfølgning av Rammeplanen for barnehagen som er det viktigste i barnas hverdag.