Debatt

Metoo: #hvanå?

Til nå har regjeringens respons på #metoo-kampanjen vært å individualisere ansvaret.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Metoo-kampanjen skapte en samfunnsrevolusjon som nok en gang har vist oss at kvinners rett til å bestemme over egen kropp ikke er reell. At jenter og kvinner har tålt, og tåler, overgrep, lovbrudd, tafsing og sleske tilnærmelser hver eneste dag. Nå er det slutt på å tie. Modige kvinner stod frem, terskelen for å si fra ble senket, kraften i kampanjen gjorde at man visste at man ikke var alene. Forhåpentligvis vet nå jenter og kvinner at de kan og må si i fra, slutte å godta. Men strukturene og ukulturen som tillater overgrep og maktmisbruk, må tas ved rota. Det handler om maktubalanse mellom menn og kvinner, som heller ikke vi i ett av verdens mest likestilte land har gått langt nok i å forsøke jevne ut.

Skal vi få til varige endringer må politikken nå stille opp, når avisoverskriftene om #meetoo har stilnet hen. Men #hvaskjernå?

Politikere fra alle partier har stilt på demoer, vi har vært sjokkert over historiene vi har hørt, vi har støttet opprop. Partiene har ryddet opp i egne rutiner. Det skulle bare mangle. Vi har et større ansvar, og nå ligger det på oss. Politikken kan ikke alene utrydde dårlige holdninger. Vi kan ikke vedta at overgrep skal slutte å skje. Men det er den brede likestillingspolitikken som er det beste verktøyet mot maktubalansen som skaper uvesenet. Også når det gjelder seksuell trakassering, har politiske valg en betydning, og det er likestillingspolitikken som teller. Når vi begynner å snakke om dette, er det ikke lenger like stor enighet blant de sjokkerte politikerne.

Vi trenger et mer aktivt likestillingsarbeid i barnehagen og i skolen, der små unger lærer respekt for hverandre, og om egne og andres grenser. Derfor har Arbeiderpartiet foreslått, og har penger til, ny og bedre seksualundervisning; vi har bedt om handlingsplaner og tydeligere retningslinjer for forebygging i skolene, vi trenger styrking av incestsentrene, som i dag må nedprioritere arbeidet med opplæring; og Rosa kompetanse, som tilbyr kurs om kjønn og seksualitet. Seksuell trakassering må inn i opplæringsloven, og det må inn i arbeidsmiljøloven, slik at ingen skal være i tvil om hvilke regler som gjelder.

Økt kunnskap om vold, overgrep, seksuell trakassering, grensesetting og kjønnsroller  må inn i utdanningen til yrkesgrupper som lærere, barnevernspedagoger, politi, helsefaglige profesjoner, sosionomer og barne- og ungdomsarbeidere. Yrkesgrupper som er viktige i kampen mot seksuell trakassering,

I arbeidslivet har trygge stillinger og bedre kjønnsbalanse i maktfora betydning for omfanget av seksuell trakassering. Kvinner stiller svakere i mannsdominerte bransjer og med mannsdominerte ledelser. Vi trenger mer, ikke mindre, likestilling i arbeidslivet. Likevel vil Høyreregjeringen utvide mulighetene for midlertidig ansettelse. Og de sier konsekvent nei til kvotering, til tross for at det faktisk er det nærmeste vi kommer en quickfix av maktubalanse.

I høst behandler Stortinget Arbeiderpartiets forslag om 50/50 kjønnsbalanse i filmbransjen. Vi krever 50/50, alt annet er tullemål.

Regjeringen må også få fortgang i arbeidet med å etablere et lavterskeltilbud for å melde fra om seksuell trakassering, som Ap har bedt om siden 2016. I dag må slike saker tas til retten, mens andre typer trakassering kan behandles hos Likestillingsombudet. Likevel kutter høyreregjeringen i gratis rettshjelp til kvinner som blir utsatt for overgrep. De kutter til Likestillingsombudet, de kutter til Likestillingssentrene, som jobber aktivt ute i alle fylker med forebygging.

Vi har foreslått at det settes ned et offentlig utvalg og gjøres en nasjonal omfangsundersøkelse som kartlegger omfanget, belyser risikofaktorene, og fremmer forslag til tiltak mot seksuell trakassering. Vi er opptatt av å gjøre det vi kan for å bli kvitt uvesenet.

Til nå har regjeringens respons på #metoo-kampanjen vært å individualisere ansvaret. Vi husker alle Per Sandbergs gode råd til kvinner som opplever trakassering; gi mannfolka en god ørefik. Kulturminister Skei Grande og Likestillingsminister Hofstad Helleland vil heller ikke ta i bruk kraftigere politiske verktøy. Regjeringspartiene stemmer imot våre forslag. Likevel later alle som de er opptatt av å gjøre mer. Da Likestillingsombudet så pent bad om en skarve million kroner ekstra i revidert statsbudsjett i mai i år, slik at de kan få fulgt opp alle forespørslene om kursing i forebygging av trakassering som på grunn av #metoo renner inn, fikk de blankt nei fra Høyre, Frp og V.

Arbeiderpartiet krever at statsbudsjettet som kommer til uken blir et budsjett som viser at støtten til #metoo var mer enn tomme ord. Der man ikke gjør noe skjer det ikke noe. Nå er det på tide med handling.

Mer fra: Debatt