Det er aldri noe gøy å sende SMS eller ta den telefonen. Når du kjenner at formen er altfor dårlig til å være på jobb. Du vet at du trengs. Du vet at kollegaene trolig må gjøre en del av jobben du skulle gjort. Kanskje gnager også samvittigheten i deg utover dagen? Men heldigvis har vi i stor grad i Norge en kultur der det er forståelse for at vi ikke alltid klarer å komme på jobb. En kultur der vi tør å være hjemme. Den må vi ta vare på. For det er noe av det beste med landet vårt.
Vi er i verdenstoppen i sykefravær. Det koster veldig mye, både for staten og for bedriftene. «Kan vi være enige om at sykefraværet er for høyt», spurte Bedriftsforbundet i et debattinnlegg her i Dagsavisen for en måned siden. Ja, det bør vi kunne være. Men det betyr ikke at alt ansvar for fraværet skal legges på hver enkelt arbeider gjennom en kollektiv straff, som å kutte i sykelønnsordningen.
Statsminister Erna Solberg (H) kom raskt på banen og avlyste partikollega Heidi Nordby Lundes planer om å kutte i sykelønna for et par uker siden. Høyre kommer ikke til å gå til valg på dette, sa hun, slik hun også har vært tydelig på flere ganger tidligere. Likevel er ordningen under press. NHO har sagt at endringer må vurderes i 2019.
Sammenligningen med Sverige gjentas til det kjedsommelige. Ja, svenskene har fått ned sykefraværet. Penger spart, finere kurver på statistikkene. Men blir samfunnet bedre å leve i av det? Og hva vil skje med sysselsettingsgraden over tid hvis vi gjør det vanskeligere å være syk?
Flere fagpersoner har påpekt at det er problematisk å sammenligne ulike lands sykefravær. Selv om Norge har et betydelig sykefravær har vi også høy grad av sysselsetting. Og vi har høy andel familier der begge foreldre er i full jobb. Det gjør noe med sykefraværsprosenten.
I stor grad handler debatten om å få ned sykefraværet om hvor man plasserer skylden. Er det arbeidere som har for lav terskel for å sykmelde seg? Er det fastleger som slenger sykmelding etter oss? Eller er det arbeidsgivere som i for liten grad evner å forebygge og tilpasse arbeidshverdagen for å unngå sykefravær?
Med løsningen å kutte i sykelønna rettes pekefingeren mot arbeiderne. Vi blir mistenkeliggjort for å utnytte ordningen, og for å ha det «for godt». Som om vi blir mindre syke av å tape penger på å være syk. Denne pekefingeren gjør noe med tilliten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Arbeidstakere mistenkeliggjøres, og arbeidsgivere blir mer mistenksomme. Det er neppe den kulturen som skaper best mulig trivsel, som igjen fører til at folk ønsker å møte opp på jobb.
Enkelte har hevdet at kutt i sykelønna kan bidra til å få vekk de kortere tilfellene av sykefravær, altså egenmeldingene. Underliggende for en slik påstand er at mange blir hjemme når de egentlig kunne ha gått på jobb med litt feber eller hoste. Spørsmålet er om det virkelig er så negativt om man holder seg hjemme. Eller kan en ekstra dag hjemme tvert imot bidra til at langtidsfravær forebygges?
Hvis vi ser på statistikken over sykefravær, har prosenten egenmeldinger vært stabil de siste årene, og til og med gått noe ned i andre kvartal 2018. Statistisk sentralbyrås siste tall viser at det totale sykefraværet ligger på 6,2 prosent. Den aller største delen av dette er legemeldt fravær, altså ikke det fraværet som kan forklares med at folk tar seg en egenmeldingsfridag.
Det er helt sikkert eksempler på at dårlig arbeidsmoral eller manglende motivasjon gjør at enkelte tar en sykedag i ny og ne som de ikke trenger. Men det er ikke her hovedproblemet ligger, og det er ikke ut fra unntakene man utformer regler. Det aller dyreste fraværet er langtidsfraværet, og folk som detter utenfor arbeidslivet. Det er et under at forkjemperne for å kutte i sykelønna ikke er mer opptatt av dette fraværet.
Muskel- og skjellettplager er sammen med psykiske lidelser den vanligste grunnen til sykefravær. Dette er årsaker som i stor grad forklares med slitasje. Det er også fravær som arbeidsgiver bør bidra til å forebygge. Statens arbeidsmiljøinstitutt har konkludert med at en firedel av psykiske plager og samme andel av nakke- og skuldersmerter kunne ha vært unngått dersom arbeidsmiljøet hadde vært bedre tilrettelagt.
Vi vet at sektorer som barnehage og renholdsbransjen topper statistikken for fravær. En bedring av arbeidsforholdene der vil helt klart kunne bidra til finere statistikker.
Problemet i dagens debatt om sykefravær er at vi diskuterer alt fravær under ett. Vi snakker om epler, pærer, hele fruktfatet, som om alt krever samme løsning. Det er ikke slik. Svaret på sykelønnsutfordringene våre er komplekst. For noen kanskje et litt kjedelig svar å forholde seg til. Det handler om å skape et arbeidsliv der alle vil yte sitt beste, og får muligheten til det. Det handler om kontinuerlig godt arbeid i å følge opp ansatte og arbeidsmiljø slik at arbeidsplassen er et godt sted å være gjennom hele yrkeslivet.
Å foreslå kutt i sykelønnsordningen begrunnet med at vi må bli flinkere til å komme oss ut av senga kan være et effektivt retorisk grep. Men det er en lettvint quick fix, som ikke bidrar til annet enn at arbeidstakere blir mistenkeliggjort.