Debatt

Turismens mange ansikt

Turistene legger igjen kroner og skaper arbeidsplasser, men også søppel og køer.

TETT: Turistskip i Geirangerfjorden. Mange tar nå til orde for å regulere denne turisttrafikken. I løpet av 2018-sesongen var rundt 186 cruiseskip med 360.000 turister om bord innom. FOTO: LISE ÅSERUD/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Europas største landstrømanlegg ble nettopp åpnet ved Kristiansand havn. Det er også det første for cruiseskip i Norge, ifølge NTB. Dette er en av de beste nyhetene både miljøbevegelsen, turismeindustrien og vanlige innbyggere langs Norges langstrakte kyst har fått på lenge.

Dagsavisen er en av de få norske avisene som har en egen dedikert reiselivskommentator. Christine Baglo har i en årrekke også skrevet om turismens utfordrende side. Sommeren 2018 ble denne utfordringen noe folk flest endelig fikk øynene opp for, ettersom også Norge da ble rammet av masseturismen.

Lokalsamfunn har fått nok

Bergens Tidende viste i juli 2018 et bilde av cruiseskip som tåkelegger Bergen sentrum med et mørkt teppe av svoveldioksid og andre avgasser. Samtidig gledet lokalpolitikere og næringsliv langs kysten seg over rekordtall i en turistnæring som vokser årlig. Den legger igjen kroner og skaper arbeidsplasser. Men turismen gir også mer søppel, mer kø og mer stress. På ferieøya Mallorca hamrer lokalbefolkningen på turistbussers vindusruter, og vil ha turistene vekk fra øya. I Venezia er det kontinuerlige protester mot cruisetursimen. Alt er altså ikke bare fryden og gammen, til tross for økonomisk vekst.

Turismeindustrien står for 9 prosent av den globale økonomien, ifølge en fersk bok av Megan Epler Wood (Sustainable Tourism on a Finite Planet. Environmental, Business and Policy Solutions, Routledge, 2017). Dette genererer enorme CO2-utslipp, avfall, slitasje på økosystem og kulturperler, forurenser lokalt drikkevann og badeplasser, samtidig som den forbruker lokale vannressurser på en måte som gjør at fastboende mangler vann, mens turistene har vann. I en tid hvor bærekraft er satt på sakskartet, kan turismeindustrien rett og slett ikke fortsette som før, skriver Epler Wood.

Behov for endring

Turismeindustrien må derfor renoveres, forbedres og endres. Og det haster. Antallet turister øker for hvert år som går. Det var ca 500.000 millioner registrerte internasjonale turister i 1990, det har doblet seg i dag, og estimeres til ca 1,8 milliarder i 2030. Skal disse turistene reise og forbruke på samme måte som i dag, kan lokalbefolkningen langs norske fjordarmer, vandrere langs Bryggen i Bergen, fastboende i Venezia, i Barcelona eller på Mallorca virkelig begynne å bekymre seg. Denne statistikken er for øvrig mangelfull, skriver Epler Wood, ved at den ikke får med seg den nasjonale turismen. Kina har 55 millioner besøkende hvert år, men har 3.63 milliarder lokale kinesere som reisende. Den lokale turismen øker mest, særlig i Asia og den nye store reiseboomen kommer i Asia. Det betyr massiv utbygging av hotell, infrastruktur og flyplasser. Turisme skaper vekst, slik at dette kan være av et gode for lokale økonomier. Men da må turismen styres, og godene den genererer må fordeles.

Problemet i mange utviklingsland er at dagens svake turismeministerier, direktorater eller kontorer, har liten reell makt. I de fleste land opererer de stort sett som rene PR- og salgsbyrå. Skal turismen bli en del av et lands bærekraftige utvikling, og derved bidra til FNs utviklingsmål, må turismeindustrien revolusjoners. Det kunne være verdt å se på for Norad og utviklingsminister Nikolai Astrup. Et eget «turisme for utvikling» kan ha noe for seg.

En næring med svin på skogen

Den delen av industrien som får sterkest negativt søkelys er cruisesektoren. Vi vet at bransjen er kritisert for dårlig arbeidsmarkedspolitikk. I tillegg kommer manglende avfallshåndteringspolitikk, skatteunndragelser, og en form for mafialignende press og taktikk mot små (og noen ganger større) havner, for å betale så lite avgifter som mulig.

Denne næringen har også blitt utsatt for journalistisk granskning i norske aviser denne sommeren. Ifølge Klassekampen (19/7) er ingen av de 100 nye cruiseskipene under planlegging nullutslippsskip. I samme artikkel kan vi lese at et cruiseskip som brenner 40 tonn drivstoff om dagen, vil slippe ut like mye CO2 som 13.000 dieselbiler som kjører 40 kilometer daglig.

En offensiv turismenæring

Det nye landstrømanlegget i Kristiansand er et vesentlig bidrag til reduserte klimagassutslipp her hjemme Det er samtidig viktig for en bedre lokal luftkvalitet. Det bør være startskuddet for en større nasjonal strategi for landstrøm.

Både Miljødirektoratet, NHO Reiseliv, Innovasjon Norge, Den Norske Turistforeningen (DNT), Transportøkonomisk Institutt og Avinor samarbeider om å få til et såkalt utslippsfritt reiseliv. Kristin Krohn Devold var i sin tid en entusiastisk generalsekretær for DNT. I dag er hun administrerende direktør for NHO Reiseliv. Alt ligger til rette for at hun og hennes folk kan dra en nesten rett linje fra friluftslivet til reiselivet. Å være verdens grønneste reisemål er en turistattraksjon i seg selv.

(Og forhåpentligvis klarer Finnmark å ta grep om Nordkapp, slik at vanlige folk slipper å måtte betale 180 kroner i inngangsbillett til Rica Hotell, bare for å komme inn for å se Norges nordligste punkt. Hvor ble det av allemannsretten?)

Norske hytter som del av samme problem?

Reiselivsbransjen viser fortsatt en overraskende mangel på bekymring for klimaendringer. Samtidig viser konservative turismescenarier mer enn en fordobling av ressursbruken innen 2050. CO2-utslippene forventes å eskalere med 100 –300 prosent, energibruken med 154 prosent, vannforbruket med 152 prosent, og generelt avfall øker med 251 prosent.

Til syvende og sist blir det naturen og lokalsamfunn som «betaler». Manglende avfalls- og avløpsbehandling, overforbruk av vann og generell slitasje undergraver den langsiktige, fremtidige turismen.

Vinteren 2018 dro tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn i gang en viktig debatt da han slo alarm om norsk hyttebygging, eksemplifisert ved Flå kommune. Rundt 1800 hytter skal bygges i det som Rieber-Mohn kaller områdets siste store villmark, inn mot Vassfaret.

Turismen har mange ansikt. Men de voldsomme hyttebyene som nå skyter opp som paddehatter rundt omkring i fjell og langs strandkanten er vel en del av den samme turismeutfordringen?

Mer fra: Debatt