Nominasjonen av dommeren Brett Kavanaugh til USAs høyesterett setter USAs rettsprinsipper på en alvorlig prøve. Så langt har prosessen i senatsbehandlingen vært en øvelse i hemmelighold, tildekning, politisk manipulasjon og omgåelse av kontroversielle problemer – pluss ren svada. Men plutselig står Senatets justiskomité overfor et brennhett dilemma: Hvordan skal komiteen behandle anklagen om at Kavanaugh som 17-åring i videregående skole forsøkte å voldta en 15 år gammel kvinnelig elev, i påsyn av en kamerat?
Saken har alle de ingredienser som kan diktes opp i et politisk drama. Høyesterett i USA består av ni medlemmer, alle sitter livet ut eller så lenge de orker, og i Kavanaughs tilfelle kan det, hvis han blir godkjent, dreie seg om en generasjon i tid. I den nåværende Høyesterett har Clarence Thomas lengst fartstid, 26 år.
Utnevnelsene dreier seg i utgangspunktet om politikk, minst like meget som om juss og konstitusjon. Presidenter i USA nominerer kandidater som de antar står deres egne oppfatninger nærmest. Gjennom tiår har Høyesterett hatt et konservativt flertall, ikke like bastant i alle spørsmål, men utnevnt av konservative presidenter. Da den konservative dommer Antonin Scalia døde mens Barack Obama var president, nominerte Obama Merrick Garland til stillingen. Men det republikanske flertallet i Senatet nektet i det hele tatt å behandle utnevnelsen. Da Donald Trump overtok, nominerte han raskt den konservative Neil Gorsuch, som etter mye strid ble godkjent. En konservativ dommer etterfulgte en konservativ dommer. Balansen i Høyesterett ble ikke forrykket.
Men så skjer det at en mindre konservativ dommer, Anthony Kennedy, takker av. Raskt blir Brett Kavanaugh nominert. Problemet er bare at Kennedy er selve svingstemmen blant de ni. Han har stått fast på retten til selvbestemt abort. Men han tilhørte også det konservative flertallet som forærte George W. Bush presidentembetet ved å nekte ny opptelling av stemmene i Florida i 2000.
Kavanaugh er åpenbart ingen Kennedy. Han befinner seg på høyresiden i det republikanske partiet, og var en av de mest aggressive juristene i forsøket på å få stilt Bill Clinton for riksrett. Han støttes av evangeliske aktivister som truer med å sitte hjemme på valgdagen dersom republikanske senatorer lar være å stemme på ham. Under høringene har Kavanaugh nektet å svare klart på spørsmål om han som høyesterettsdommer for eksempel vil oppheve retten til selvbestemt abort. Selvbestemt abort er «law of the land», sier han, og det er «hypotetisk» om det på ny kommer opp for Høyesterett. Slike svar beroliger ikke Demokratene, og slett ikke flertallet av kvinner i USA. En av de politiske reformer som befinner seg i faresonen er helsereformen (Obamacare), som på ny kan komme opp i Høyesterett og med Kavanaughs stemme bli erklært i strid med konstitusjonen.
I bakkant av høringene kommer så anklagen om voldtektsforsøk. Bak den står Christine Blasey Ford, en professor i psykologi som i dag bor i California. For vel 35 år siden deltok hun på en elevfest, der også Brett Kavanaugh var til stede med en kamerat, Mark Judge, begge sørpe fulle 17-åringer. Kavanaugh fikk henne inn på et rom, la seg over henne, forsøkte å rive av henne klærne, og holdt hånden over munnen hennes for at ingen skulle høre at hun skrek. Hun fikk slitt seg løs og stakk av. Hun fortalte ingen om det som hadde skjedd, men fra å være en utadvendt 15-åring, ble hun innesluttet og isolerte seg sosialt. For noen år siden søkte hun hjelp og gjennomgikk en løgndetektor som viste at hun snakket sant.
Da Kavanaugh ble nominert tok hun fortrolig kontakt med Dianne Feinstein, demokratisk senator fra California, og leder av mindretallet i justiskomiteen. I flere uker ble det mellom dem. Da Christine Blasey Ford selv valgte å stå fram offentlig, kunne også Feinstein stå fram med det hun hadde fått vite. Dermed eksploderte saken.
Det finnes ingen rimelig grunn til å tro at Blasey Ford ikke snakker sant. At hun som 15-åring ikke fortalte om det som hadde skjedd, kan umulig holdes mot henne. At hun nå står fram skjer med store sosiale omkostninger. Etter drapstrusler har hun måttet flytte til et hemmelig sted. Hennes krav om at FBI etterforsker anklagen ser ut til å bli lagt til side av det republikanske flertallet, som krever at hun stiller opp til høring før en profesjonell etterforskning har funnet sted.
Hvis hun nå stiller opp til offentlig høring i justiskomiteen i Senatet kommende torsdag uten at det foreligger en FBI-rapport, ligger scenen åpen for et utrivelig drama, der det republikanske flertallet i komiteen, alle menn, vil forsøke å smadre hennes troverdighet. Men de må være forsiktige. Her vil kvinnelige velgere, ikke minst hvite kvinnelige velgere, følge høringene med oppmerksomhet og skepsis. Mange av dem har nemlig sett det før, i 1992, da den afroamerikanske jussprofessoren Anita Hill, ble behandlet på den nedrigste måte i justiskomiteen under høringene om Clarence Thomas. Også hun kunne fortelle om seksuell trakassering. Komitélederen den gang, senere visepresident Joe Biden, har i ettertid kommet med en offentlig beklagelse overfor Anita Hill for sin opptreden under høringen.
Denne gang er det ikke en svart kvinnelig professor, men en hvit kvinnelig professor som eventuelt skal vitne. Det gjør det ikke lett for republikanere som representerer et overveiende hvitt etnisk parti. Det er en kvinne som deres egne kvinnelige velgere umiddelbart kan identifisere seg med, ikke en av «de andre» i det rasedelte USA. Å behandle Blasey Ford med den samme sosiale nedlatenhet som Anita Hill, vil slå tilbake enda sterkere i dag enn i 1992. Anita Hill har selv offentlig advart komiteen mot å gjenta den forestilling hun selv ble utsatt for.
Hele denne saken går til dypet av det amerikanske ethos, ikke bare sosialt og kjønnsmessig, men også politisk. Følelsene står i kok på begge sider, og republikanske senatorer som Susan Collins og Lisa Murkowski risikerer reaksjoner blant kvinner i hjemstatene Maine og Alaska dersom de stemmer for Kavanaugh. De hadde sine betenkeligheter på forhånd, ikke minst Collins, men situasjonen er ikke blitt mindre problematisk.
Uansett hva som skjer i høringene og deretter står USA i en situasjon der republikanerne forsøker å feste et generasjonsgrep på den tredje statsmakt, domstolene. Dersom Kavanaugh slipper gjennom i Senatet vil Høyesterett trolig være dominert av et sterkt konservativt flertall i en generasjon framover. Ta i betraktning den rolle domstolen har spilt i nyere tid: Opphevelse av raseskillet i skolene (1953), rett til selvbestemt abort (1973), opphevelse av dødsstraff (1972), gjeninnføring av dødsstraff (1976), godkjennelse av Floridavalget (2000) og fri finansiering av valgkamper med visse begrensninger (2010). Dette er bare en bukett av avgjørelser som på godt og vondt har hatt avgjørende betydning i det amerikanske samfunnet. Høyesterett står fritt til å treffe fundamentale beslutninger både der Kongressen har latt være eller veket tilbake for å vedta lover, og til også å sette lovvedtak til side under henvisning til konstitusjonelle formuleringer opptil 230 år gamle.
Med Gorsuch og Kavanaugh som nye og unge medlemmer kan en konservativ høyesterett fortsette å styre samfunnsutviklingen i USA i den kommende generasjon.