Det er gode tider for den økonomiske overklassen i Norge. Torsdag kunne tidsskriftet Kapital fortelle at landet nå har 308 milliardærer, 38 flere enn for ett år siden. For å komme inn på lista over landets 400 rikeste må du være god for 750 millioner kroner. Til sammen kontrollerer de verdier for 1.349 milliarder kroner, mot 1.181 milliarder i fjor. Det er de superrike på toppen som karer til seg aller mest. Avisa Klassekampen kunne i går fortelle at de åtte rikeste har økt formuen sin med 70 milliarder kroner på ett år. Ifølge Kapitals beregninger har disse åtte nå en formue på 384 milliarder kroner, mer enn det halve folket har i formue.
En av dem som vet alt om å vokse opp i rikdom er 22 år gamle Alexandra Andresen. «Jeg har ikke gjort en dritt», sa hun om sin egen formue i et ærlig svar til følgerne på Instagram, referert i Dagens Næringsliv. Og hun fortsatte: «Alt er arvet. All ’kred’ går til faren min og de hardtarbeidende menneskene i Ferd». Andresens far er tobakksarving Johan H. Andresen, en av de åtte som troner på toppen av Kapitals liste. Ifølge den årlige kåringen til magasinet Forbes er hun en av verdens yngste milliardærer, og kunne i 2016 skilte med en formue på 10,4 milliarder kroner. Uten å gjøre en dritt, der altså.
22-åringens vei til rikdom er ikke unik. Flertallet av de hundre rikeste i landet har arvet seg til rikdommen. Og i den økonomiske eliten blir arv stadig viktigere blant de rikeste. Andelen av dem med størst formuer som også har rike foreldre, har økt. En undersøkelse sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen gjorde for noen år siden viste at 26 prosent av den rikeste prosenten i Norge hadde foreldre blant de mest formuende i 1993. I 2010 hadde andelen økt til 42 prosent. Og som Hansen tørt konkluderte: Rike foreldre betyr mer for å nå toppen av formueshierarkiet enn på starten av nittitallet.
Det ble ikke mindre attraktivt å bli født inn i rikdom da den borgerlige regjeringen under Erna Solberg – som noe av det første den gjorde – sluttet Norge til en eksklusiv og ikke spesielt ærerik klubb av land uten skatt på arv. Å fjerne arveavgiften var en gavepakke til de på toppen, slik SV-leder Audun Lysbakken helt riktig sa det da han denne uka varslet at partiet vil foreslå å gjeninnføre skatt på arv, med et bunnfradrag på fem millioner kroner. Han pekte på en OECD-rapport fra 2014 som viste at den rikeste prosenten i Norge siden 2011 hadde økt sin andel av den totale inntektsveksten med 70 prosent. Han kunne også ha vist til SSB-rapporten vi omtalte her i avisa denne uka, som viser at den rikeste prosenten nå kontrollerer en fjerdedel av all formue i landet. De 0,1 prosent rikeste familiene har en formue som er 80 ganger så stor som gjennomsnittsformuen. De rike blir rikere. Og de har altså fått hjelp fra en regjering som har kuttet både arveavgift og formuesskatt.
Arv er en av de viktigste faktorene for reproduksjon av makt og penger, slik den franske økonomen Thomas Piketty har vist. Gjennom et omfattende arbeid viste han ikke bare hvordan ulikhetene økte, han blottla også arvens rolle som drivkraft for økte klasseskiller. Da skulle man kanskje tro at et forslag om gjeninnføring av arveavgiften ville falle i god jord hos dem som vil redusere sosial ulikhet. Men nei. Forslaget avvises av SVs gamle rødgrønne kamerater. Samme dag som Arild Grande utbasunerte at Arbeiderpartiet skulle bli partiet for «the working class hero» avviste en av hans partikolleger gjeninnføring av skatt på arv. Mens forskjellene øker og de rikeste drar ifra gir altså Ap sitt ja til fortsatt skattefritak for arvet rikdom. Det er bare få år siden Ap-leder Jonas Gahr Støre langet ut mot fjerningen av arveavgift og formuesskatt og slo fast at det «bryter med norsk tradisjon der de sterkeste skuldre skal ta tyngst bør». Nå avviser de altså skatt på arv med en argumentasjon om at den gamle arveavgiften ikke fungerte optimalt. Det er – for å si det forsiktig – en svak argumentasjon.
Skatt på arv er selvsagt ikke det ene store grepet som løser alt, men det er et målrettet og nødvendig redskap mot økt konsentrasjon av makt og penger. Det er også et redskap det er bred oppslutning om i fagmiljøene. Da Klassekampen for et års tid siden spurte de høyest rangerte økonomene på norske læresteder, svarte 15 av 16 at fjerningen av arveavgiften og kuttene i formuesskatten bidro til økt ulikhet. «Fødselslotteriet betyr mer. Ulikheten fra tidligere perioder arves av de heldige vinnerne i dag. Noen går på NAV, andre går på arv», som økonomiprofessor Kalle Moene sa det. Da VG gjorde samme øvelse i 2014 var 18 av 20 økonomer kritisk til fjerningen av arveavgiften.
Arveavgiften er ingen «dødsskatt» slik det er blitt messet fra høyresiden. Det handler heller ikke om at folk skal miste barndomshjemmet. Det handler om å tette et skattehull som gjør at privilegier, makt og penger kan gå i arv og at forskjellene kan øke fra generasjon til generasjon. Om å ta nødvendige og konkrete grep mot ulikhet, konsentrasjon og reproduksjon av økonomisk makt. Derfor må skatt på arv gjeninnføres. Å holde fast på skattefritaket er en dødslinje for kampen mot ulikhet.
