Debatt

Helsvart for kultur etter regionreformen?

Må det være en motsetning med nye oppgaver til regionene og en sterk statlig styring av kulturen? Det tror ikke vi.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Fremtiden etter regionreformen og den påfølgende oppgavefordelingen males helsvart av et tilnærmet samlet kulturliv: Kulturdepartement vil opphøre, kunstinstitusjonene vil miste finansiering og autonomi, og nasjonale målsettinger vil forvitre, men vil en overføring av oppgaver fra stat til fylkeskommune faktisk rasere norsk kulturliv? Eller kan det norske kulturlivet bli styrket av regionreformen – gitt at premissene er rette?

NOKU, interesse- og kompetanseorganisasjonen for den lokale kultursektoren, spør: Hva er mulighetene ved en ny oppgavefordeling? Og hvilke krav må kulturlivet stille for å sikre at kulturlivet blir styrket i regionreformen?

Kulturutredningen i 2014 var den første utredningen som slo fast at det mangler samsvar mellom forvaltningsnivåene i den norske kulturpolitikken, og at den kommunale sektoren i liten grad har vært koblet på i den nasjonale kulturpolitikken. Helt siden 1990-tallet har den kommunale kultursektoren jevnlig blitt bygget ned. Dette er bekymringsverdig fordi kommunene er bærebjelker i det norske kulturlivet som tilretteleggere og utviklere av det lokale kulturlivet. Med regionreformen og den påfølgende endringen i oppgavestruktur har vi nå muligheten til å styrke den kommunale kultursektoren ved å skape en nasjonal kulturpolitikk som er summen av en kommunal, fylkeskommunal og statlig kulturpolitikk.

I prosessen med å overføre oppgaver og ansvar til Sveriges kommuner og regioner, ble den svenske «Kultursamverkansmodellen» etablert. Modellen er basert på samhandling og dialog mellom forvaltningsnivåene, og reguleres av et statlig virkemiddelapparat gjennom felles regional planlegging. Det norske kulturlivet har behov for en lignende nasjonal kulturpolitikk hvor statlige mål og visjoner i større grad forankres i, og samordnes med, lokale og regionale planer for kulturfeltet. En slik modell krever et Kulturdepartement som sikrer at nasjonale kulturpolitiske målsettinger blir iverksatt regionalt, og videre har man behov for statlige kulturetater som faglige ressurser for regionene og kommunene.

Det er viktig i en slik modell at Kulturloven blir et lovverk som det er høy kjennskap til, et lovverk som brukes og som fungerer nettopp for å tydeliggjøre og sikre det offentliges innsats på kulturfeltet. Men også andre virkemidler er sentrale: Slik som stimuleringsmidler og nasjonale intensivordninger, eksempelvis Riksantikvarens prosjekt «KIK, Kulturminne i kommunen», som aktivt fører til samhandling mellom forvaltningsnivåene.

KIK-prosjektet stimulerer til at kommunene lager planverk for hvordan lokale kulturminner skal ivaretas og det stimulerer til samarbeid mellom kommuner og fylkeskommuner. Et samarbeid som kan realiseres nettopp fordi fylkeskommunen har kulturarvkompetanse mens Riksantikvaren som statlig etat setter det hele i spill. Med erfaringene fra KIK-prosjektet, vil de kommende regionene bli en større samarbeidspart for kommunene dersom de har en større og bredere kompetanse på kulturfeltet.

Ifølge rapporten fra Oxford Research om kommunesektorens rolle i norsk kulturpolitikk har fylkeskommunen høy kulturfaglig kompetanse. Det vil imidlertid med nye oppgaver være behov for å tilføre mer kompetanse til regionene, og motstanderne til reformen ser dette som dårlig ressursbruk. Det er forståelig at det blir en kamp om kulturmidler sett i sammenheng med at kultursektoren de siste årene har opplevd store statlige kutt. Kulturlivet må kjempe sammen for en bedret økonomi – det kan ikke være snakk om enten - eller. Å bruke penger på lokal kulturadministrasjon er en økonomisk gevinst for hele kulturlivet. Det er den lokale kulturadministrasjonen som skaper kulturengasjement hos befolkningen rundt om i landet, som aktiverer og engasjerer lokalpolitikerne i å satse på kultur, og som i samarbeid med lokale kunst- og kulturaktører skaper gode lokalsamfunn med et aktivt kunst- og kulturliv.

Ekspertutvalgets rapport kan kritiseres for å være for prinsipiell i sin anbefaling om hva som skal overføres til de nye regionene. I den forbindelse kan det være behov for en opprydningsjobb når det kommer til begrepsbruk og målsettinger i den nasjonale kulturpolitikken. Hva er en nasjonal institusjon og hva er en regional institusjon? Er vi så firkantet i begrepsbruken at en kunstinstitusjon som er finansiert regionalt ikke kan ha nasjonalt og internasjonalt virke? Dagens fylkeskommuner arbeider i høy grad nasjonalt og internasjonalt på et mangfold av områder. Det er heller ikke slik at alle nasjonale ordninger kommer fra staten selv. Et betydelig antall nasjonale ordninger kommer nettopp fra lokale og regionale initiativ. Den Kulturelle skolesekken, UKM og flere regionteatre er eksempler på dette. Vanntette skott mellom det regionale, lokale og nasjonale er derfor verken en realitet, eller en ønskelig situasjon.

NOKU sier «ja takk, begge deler». Ja takk til flere oppgaver til de nye regionene, og ja takk til et Kulturdepartement og statlige kulturetater. Er det økonomisk naivt? Vi mener nei, den naive tankegangen derimot er at en regionreform ikke skal koste. Med regionreformen og oppgaveoverføringen står vi fremfor det som kan bli det største løftet i den nasjonale kulturpolitikken siden Kulturløftet – og det vil koste. Vi må ikke overføre oppgaver fra staten til regionene fordi regionene må ha noe å gjøre. Vi må overføre ansvaret til regionene fordi kunsten og kulturens kvalitet vil bli bedre, og det lokale kulturlivet vil bli styrket som resultat.

Gjennomføringen av reformen vil kreve samhandling og dialog, både nedenfra og opp og ovenfra og ned – og med dette ønsket som bakteppe, må kulturlivet stå samlet og stille krav til at den lokale og nasjonale kulturen styrkes.

Mer fra: Debatt