Den kvinnelige sjefen på Posten som nylig nektet kandidaten å komme til intervju etter å ha mottatt en sms om at han ikke ønsket å håndhilse, svarte at det var uaktuelt for henne å ansette folk med «slike holdninger». Hva slags holdninger hun tillegger kandidaten, vites ikke, men for henne er det så negativt at hun ikke gir ham sjansen til en gang å få hilse (!) på henne.
Inntil nylig jobbet jeg i en internasjonal organisasjon der jeg traff mennesker fra hele verden. På min første store konferanse skulle jeg ha et møte med noen av våre nyeste medlemmer, to menn fra Iran. Jeg gjorde som jeg pleier, gikk målrettet bort til dem med et stort smil og en ustrakt hånd. Men ingen tok den imot, hånden ble hengende i lufta. Jeg kjente på flauheten da kollegaen min hvisket til meg at de ikke håndhilser på kvinner. Men flauheten varte ikke lenge. For hva skjedde? De to herrene smilte vennlig, så meg inn i øynene og trykket en hånd mot hjertet. Automatisk hermet jeg gesten og gjorde det samme. Vi hilste. Deretter startet samtalen. Neste gang jeg traff dem, var jeg bedre forberedt. Gikk mot dem med et like stort smil, løftet hånden mot hjertet, så dem inn i øynene, og vi tok opp tråden fra det første møtet. Jeg husker at jeg tenkte at dette var en fin måte å hilse på, og jeg følte meg både sett og respektert.
For hva er det egentlig som skjer når vi hilser på hverandre? Hvor mange ganger har du ikke irritert deg over folk som gir et slapt og uengasjert håndtrykk kombinert med et blikk som ser ned? Eller kjent på ubehaget ved den insisterende kyssingen, to ganger, tre ganger eller fire ganger?? (helt umulig å vite), som de driver med nedover på kontinentet. Hvorfor er håndhilsing, som er den gjengse måten å hilse på i Norge, den eneste hilsemåten vi skal respektere og anerkjenne? Det er ulike måter for menneskelig tilnærming og ulike intimgrenser i ulike land og kulturer. Er vi så lite tolerante at vi ikke anerkjenner forskjellige måter å hilse på i landet vårt?
Selve hilsingens funksjon er å se et annet menneske, anerkjenne at man ser den andre og oppnå en kontakt som gir et grunnlag for videre kommunikasjon. Det er fullt mulig å gjøre dette på flere måter enn å ta hverandre i hånden. Det er mange viktige og vanskeligere debatter vi kan ta om gjensidig respekt og toleranse i et flerkulturelt samfunn som de fleste av oss heldigvis ønsker at Norge skal være. Men det store slaget om integrering står altså ikke her.