Vi er mange som drømmer om vårt eget hjem. Et hjem som bare er vårt. Et hjem vi kan forme etter egne ønsker – et sted vi er trygge og et sted vi kan bli gamle. For de fleste av oss går drømmen med stor sannsynlighet i oppfyllelse. Ja, bortsett fra hvis du har utviklingshemming da. Har du utviklingshemming, derimot, viser NOUen «På lik linje (2016:17)» at det er 90 prosent sjanse for at du leier en liten leilighet i et bofelleskap eller samlokalisert bolig, oftest eid av kommunen. Blant oss andre som ikke har utviklingshemming er det nesten 80 prosent av husholdningene som eier egen bolig. Kanskje tenker du at forskjellen på leie eller eie ikke er så stor, du har sikkert leid ditt eget hjem en periode i livet du også. Men smak på denne forskjellen da – er den ikke litt vond?
Fordi en investering i et hjem krever en viss stabilitet og forutsigbarhet i boforholdet. Hvor mange av dere ville pusset opp kjøkkenet og badet for huseieren, om dere risikerte å bli kastet ut et halvår seinere? Eller at du ble misfornøyd med tjenestene du fikk, men at eneste muligheten for å bytte tjenester var å flytte fra din nyoppussede leilighet. Hvor mange av dere ville brukt all fritiden på å bygge opp hagen og uteområdet, hvis den neste sommer ble revet og ødelagt for noen helt andre formål? Det er på tide å tenke nytt – vi trenger å sikre at mennesker med utviklingshemming slipper å leve med denne utryggheten. Vi må sammen finne løsninger som faktisk skiller bolig og tjenester. Slik at utviklingshemmede også kan bygge trygghet i egne hjem.
Vi vil hevde at denne urimelige forskjellen ikke bare er vond, men at den også utfordrer våre menneskelige og internasjonale forpliktelser. FN slår klart og tydelig fast at personer med funksjonsnedsettelse har de samme rettighetene som alle andre. Det skulle selvsagt bare mangle, men i praksis må dette få konsekvenser også for temaet i denne kronikken. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne sier blant annet at en skal ha «anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre».
Vi har alle begrensninger i våre liv og i våre muligheter til å utvikle egne hjem, men barrierene utviklingshemmede møter når de skal bo og leve selvstendig i tråd med egne ønsker og verdier er systematiske og diskriminerende. Har du utviklingshemming er det liten sannsynlighet for at du får muligheten til å kjøpe ditt eget hjem, ditt eget fristed. Hovedgrunnen er ganske enkel; når du går ut av videregående skole blir du, nesten automatisk, avhengig av å leve på uføretrygd resten av livet. Et liv i fravær av ordinær inntekt, ingen overtidsbetaling, helligdagsgodtgjøring, turnusgodtgjøring, bonuser, ekstrajobber. I liten eller ingen grad blir det forventet at du kan jobbe for å få egen inntekt, og du får da heller ikke bistand til å komme inn på arbeidsmarkedet. Du får aldri mulighet til å komme i en posisjon der du kan ta opp lån, tenke langsiktig, kjøpe eller selge boligen din for å kunne bo og leve slik du til enhver tid ønsker.
En av konsekvensene er at du, hvis du har utviklingshemming, trenger bistand av kommunen for å få et sted å bo. Tjenester du er avhengig av for å i det hele tatt klare deg i hverdagen, blir knyttet til bestemte adresser. Mange må til og med stå i kø for å komme inn på en av disse adressene, og når du er så heldig å få bo der kommunen tildeler deg plass så må du betale leie til markedspris. Reformen for utviklingshemmede på begynnelsen av 90-tallet var en av våre største velferdsreformer. Et av prinsippene var at tjenester og bolig skulle skilles. Institusjonene skulle bygges ned for at du skulle få tjenester der du selv ville bo. Slik ble det ikke. Er du fornøyd med tjenestene du får, men misfornøyd med stedet du bor må du leve med det. Er du fornøyd med stedet du bor, men misfornøyd med tjenestene må du leve med det.
Dette innebærer langvarig usikkerhet, kanskje særlig for mange pårørende. Din rettssikkerhet som leietager er betydelig svekket. Du kan for eksempel leve på et sted og forsøke å bygge et hjem for alderdommen. Det fungerer fint helt til kommunen finner ut at de kan spare penger på å flytte deg og en annen som også har behov for bistand i hverdagen, til et nytt sted sammen. Ikke bare blir du tvangsflyttet og mister hjemmet ditt, men du blir også påtvunget naboer. Naboer du i verste fall ikke kan forholde deg til i det hele tatt. Vi andre velger heller ikke våre naboer, men vi slipper at kommunene skal velge dem for oss. Tjenestene mener ofte at naboer med utviklingshemming kan og bør leve livene sine sammen, og derfor kan dette bli problematisk.
Dagens boligsituasjon for utviklingshemmede innebærer ikke bare at de er permanente leietagere av eget hjem. Permanent fra første dag i voksenlivet til den siste dagen i livet. Den innebærer også at de er permanente leietagere i eget liv. Er det menneskerettighetene som bare er til leie?