I Dagsavisen 22. august, to dager etter årets skolestart, uttalte byråd Inga Marthe Thorkildsen (SV) at Utdanningsetaten/Osloskolen er et tankskip som skal snus. Byråden er sitert på at både hun og byrådet er utålmodige for å få til en tillitsbasert ledelse og styring av Osloskolen og en bedre ytringskultur. Betyr det at vi ikke driver tillitsbasert i dag? Det må være tillatt å undre seg over hvor tilliten til de ansatte i Osloskolen har tatt veien, og hvilken dokumentasjon byråden bygger sine diagnoser om Osloskolen på.
Man kan videre spørre seg om utsagnet fra skolebyråden til ca 700 ledere i Osloskolen og 15.000 ansatte ved inngangen til nytt skoleår motiverer og bygger tillit.
Jeg kjenner Osloskolen godt, har arbeidet i Utdanningsetaten i 17 år, som områdedirektør i 10 år og som sjef for fagopplæringen i 6 år. Nå har jeg en friere stilling og arbeider med arbeidsmiljø og utviklingsprosjekter. Jeg har også vært politiker med sentrale verv på kommune- og fylkesplan for Arbeiderpartiet i flere perioder. Jeg vet mye om hvordan man bygger lag og tillit, både som politiker og administrativ leder. Jeg vet mye om hvordan man skaper entusiasme og arbeidsglede – og jeg har også sett hvordan man river ned og demotiverer. Det gjelder samhandlingen mellom politisk ledelse og den faglige ledelsen, og i alle andre relasjoner i et arbeidsforhold. Dette er erfaringer som er uavhengig av politisk farge. Glemmer politikere noen ganger at de også er arbeidsgivere?
Fra tillit til utrygghet
Tillitsbasert ledelse og åpenhet er ikke noe nytt «prinsipp» verken i Oslo kommune eller i Osloskolen, selv om det kan virke sånn nå. I mine år som leder i etatsledelsen har jeg erfart tillit på alle nivå, stort handlingsrom og ikke minst respekt både fra tidligere politisk ledelse, overordnede og de som jeg hadde et ansvar for. Vi snakket kanskje ikke så mye om tillit i det daglige , men vi erfarte «praktisert tillit» – og lærte av det i vår samhandling. Jeg tør påstå at politikerne var gode rollemodeller. Osloskolen er landets største kommunale virksomhet, og det vil hele tiden være kompliserte forhold som kan utfordre det faglige og politiske samspillet, særlig hvis dialogen legges til mediene. Det bygger ikke tillit, men utrygghet.
Ytringskultur og tillit har vært diskutert i vår, og det har vært arrangert både en konferanse og en høring. Etatsledelsen har gjentatte ganger understreket at alle ansatte i Osloskolen skal erfare en positiv og inviterende ytringskultur. Når noen sier fra om at de ikke opplever det slik på sitt arbeidssted, tar vi tak i det – slik vi gjør i andre sammenhenger hvor tilstanden ikke er tilfredsstillende, som fravær, mobbing, for svake leseferdigheter på noen årstrinn osv. Osloskolen kunne aldri ha vist til så gode resultater, hvis kulturen var å lukke øynene for utfordringene. Jeg har i vår hatt ansvar for samarbeidet med de ansatte (Utdanningsforbundet) om et opplegg for diskusjon på skolene om temaer knyttet til ytringskultur og den nye mobbeparagrafen (9A-5). Dette har vært en positiv prosess, og et resultat som både Utdanningsforbundet og Utdanningsetaten har vært godt fornøyd med. Jeg merket meg ellers at generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen på konferansen om ytringsfrihet at han ikke trodde at debatten om ytringskultur var spesiell verken for Osloskolen eller for skolen som sådan, men uansett er det en utfordring, som vi tar på alvor i Osloskolen.
I Intervjuet i Dagsavisen sier byråden at en del av snuoperasjonen innebærer at hun vil vekk fra «top-down»-styring og NPM, som jeg tror betyr målstyring. Det er ikke Utdanningsetaten som avgjør at man driver målstyring, det er det Oslo kommune som gjør. Oslo kommune har hatt mål og resultatstyring som styringsprinsipp fra 1987, og det gjelder fortsatt under nåværende byråd. Det er Oslo bystyre som bestemmer budsjettrammer og de mål som etaten skal styre etter. Etatsledelsen er forpliktet til å formidle de politiske målene og kravene til resultater til hver enkelt skole og følge opp at den politiske viljen når klasserommene.. Byråden burde ha nevnt at kommunens egen internrevisjon nylig har evaluert etatens strategiarbeid og konkluderte svært positivt. I stedet gis et misvisende inntrykk av at etaten ikke har levert på et konkret oppdrag om oppfølging av skolene.
Å snu et flaggskip
Osloskolen omtales iblant som flaggskip på noen områder og har vist vei for skoleutvikling andre steder. Osloskolen med sin sammensatte elevgruppe har over år har kunnet vise til gode læringsresultater og motiverte elever, som trives på skolen. Oslofolk er stolte av skolen sin og velger kommunens skoler. Slik har det vært. Lærere, ledere og vi i administrasjonen arbeider målrettet for å nå de målene politikerne har besluttet, og vel så det. Vår ledelse av skolene handler om skolens oppdrag, om elevenes faglige og sosiale utvikling i trygge og inkluderende skoler. Her ligger kontrakten med samfunnet, elevene og de foresatte.
Utviklingen i Osloskolen de siste tiårene er et eksempel på vilje og evne til utvikling og forbedring – og det vil vi fortsette med for å realisere de politiske målene til elevenes og byens beste.
Jeg er glad for å få lede og arbeide i en kommune som i mange år har satt skole og oppvekst øverst på dagsorden. Det er motiverende. Osloskolen har flere utfordringer enn andre deler av landet, men vi er godt rustet, og de 15.000 der ute og de ansatte i administrasjonen fortjener positiv omtale og uttalt respekt for innsatsen for barn og unge i denne byen. Anerkjennelse og positiv forventning uttrykkes gjennom tillit.
