«Jeg kjenner ingen sak i norsk ytringsfrihets historie som har ført til større aktivitet og engasjement.» Da får jeg behov for å minne om de tusener av mennesker som demonstrerte mot statsminister Sverdrup etter beslagleggelsen av Albertine, mer enn hundre år tidligere. Protestene den gang var så sterke og klare at den offentlige prostitusjonen i Kristiania raskt ble forbudt.
Som bevis på hva Forfatterforeningen gjorde i de fem månedene frem til årsmøtet i 1994 skriver du at «styret i DnF diskuterte situasjonen fortløpende» og at også forlegger Sigmund Strømme var på banen. Du ber meg søke kunnskap om Norges ytringsfrihetshistorie i den utmerkede Peter Normann Waages bok «Når kulturer kolliderer» fra 1989, altså fra fire år før attentatet. Og du minner meg om oppropet «Trekk drapstruslene tilbake» som selvsagt var betimelig. Det kunne jeg nevnt. Jeg kunne nevnt Norske PEN og Toril Brekkes prisverdige engasjement. Jeg kunne nevnt Norsk oversetterforening.
I min bok er Nygaard-saken skildret som et selvoppgjør. Jeg gjorde ingenting, og jeg er ikke stolt av det. Jeg skriver at jeg burde ringt deg, men jeg gjorde det ikke. Jeg skriver også at med enkelte unntak var norske forfattere påfallende tause. Vi klarte ikke å slå ring rundt William Nygaard, slik jeg fortsatt mener vi burde gjort.
At du nå har behov for å minne om alt dere som satt i styret faktisk gjorde og oppnådde er deg vel unt. Likevel vil det fortsatt være stillheten jeg husker. Stillheten, fra toppen av pyramiden, der Gro Harlem Brundtland satt, via de politiske kommentatorene til politiet selv og ned til oss forfattere.
Javisst kunne jeg ringt deg. Du kunne fortalt meg om de hyppige telefonsamtalene til Aschehoug forlag og alt dere gjorde for William Nygaard i det skjulte. Men det er langt fra sikkert at jeg ville blitt beroliget.