Hege Ulstein sier det godt i sin kronikk «Hat i partyteltet»; hat har ingenting på en demokratifestival å gjøre. På årets Arendalsuka er dette verd å minne om. Samtidig som ord som demokrati, meningsutveksling og ytringsfrihet sirkulerer, er det mange som ikke er til stede. Hvem er de som ikke kan, eller ikke ønsker å være til stede? Hvem er de som ikke har tilgang? Og hvem er det Arendalsuka faktisk er en plattform og en mingleplass for? Homoene er tatt inn i varmen, stort sett. Og kanskje får vi neste år noen innsiktsfulle innlegg om transpersoners rettigheter? Men hvorfor er alt så hvitt i Arendal akkurat denne uka? Hvor er de etniske minoritetene? Hvor er de samiske organisasjoner? Hvor er de nasjonale minoriteter? Noen er der, men de fleste ikke.
I løpet av uka har det vært mange arrangement om hatytringer, ytringsfrihet, diskriminering, og likestilling, og vi har hatt viktige diskusjoner. Fremveksten av høyreekstremisme fikk plass i noen av disse debattene. For å sitere Ulstein, og Raymond Johansens presentasjon under arrangementet om hatet etter 22. juli og Breiviks ideologiske tankegods: «Vi har tatt et oppgjør med handlingene, ikke holdningene». Invitasjonen av Alliansen til Arendalsuka er kanskje et symptom på hvordan offentlig ordskifte har flyttet seg. Det som fremstod som utenkelig for noen år siden, virker greit nå. For vi kan jo ikke kneble ytringsfriheten, eller hva? Samtidig bidrar politikere, inkludert statsråder, og andre offentlige personer til å flytte grensene for hva vi kan mene og si om, og til, hverandre. Kanskje var invitasjon av Alliansen ment som et forsøk på å bringe de farlige holdningene ut i det fri, slik at de skal møte motargumenter? Problemet er bare at troll ikke sprekker i sola, slik Helga Eggebø og undertegnedes gjennomgang av forskning på hatefulle ytringer viser. Snarere tvert imot; hatet øker når det sirkulerer og får plass, samtidig som det bidrar til at marginaliserte grupper styrer unna samfunnsdebatt. Har arrangørene av Arendalsuka fått med seg dette?
HL-senterets rapport fra i fjor, Holdnigner til jøder og muslimer i Norge 2017, viser at 39 prosent støtter en påstand om at «muslimer utgjør en trussel mot norsk kultur», noe Ulstein også peker på i sin tekst. Det er alvorlig. En substansiell del av befolkningen mener at en annen substansiell del av befolkningen er en trussel mot et slags forestilt fellesskap som kalles «norsk kultur» eller «grunnleggende norske verdier» (jmf. Integreringsbarometeret). Dersom man skal akseptere premisset for påstanden, er «norsk kultur» noe annet enn summen av de av oss som bor her og alle våre mangfoldige måter å leve og være på.
Det som også er alvorlig i tilknytning til dette, er at på Arendalsuka dukket nettopp dette spørsmålet opp på et litt uventet sted, nemlig på en sosial event i regi av av IMDi, Bufdir, NAV og Kompetanse Norge. I partyteltet på akkurat dette arrangementet var forresten den mest etnisk sammensatte gruppen mennesker jeg så i løpet av hele Arendalsuka. Folk bidro med flotte kunstneriske innslag fra forskjellige land, og maten var syrisk, eritreisk, thai og vietnamesisk. Så langt alt vel. Etter maten var det tid for spørreundersøkelse blant gjestene, som en slags morsom gimmick. Med en forsker, sentralt plassert på migrasjons- og integreringsfeltet, som Kahoot-mester, skulle deltagerne i partyteltet blant annet ta stilling til nettopp i hvilken grad muslimer er en trussel mot «norsk kultur».
Bytt ut muslim med homo, jøde, eller same. Kjør deretter samme spørsmål som en morsom gimmick på en sosial event på en demokratifestival, à la: «Homofile utgjør en trussel mot norsk kultur. Helt enig, delvis enig, delvis uenig eller helt uenig?». Eller «Jøder utgjør en trussel mot norsk kultur.» Det funker ikke. Så hva er det vi tillater oss når det gjelder muslimer? Det er kleint, og det er slemt. For uavhengig av hva man svarer inviteres man til å ta stilling til noen andres tilstedeværelse. Premisset for spørsmålet et også at «man» er noen andre enn muslimer, ellers ville spørsmålet blitt «Er jeg, i kraft av min religiøse tilhørighet, en trussel mot norsk kultur? Helt enig, delvis enig, helt uenig? Jeg vil ikke sitte i et rom hvor den ene halvparten inviteres til å mene noe om hvorvidt jeg er en trussel mot «norsk kultur». Og jeg synes ikke andre skal trenge å tåle den situasjonen heller, spesielt ikke på en tilsynelatende demokratisk arena. Det betyr forresten ikke at holdningsundersøkelser er en dårlig idé. Snarere tvert imot, det kan være et viktig verktøy for å kartlegge rasisme, homofobi osv. i befolkningen. Men rasisme er ikke morsomt. Det vitner om svært dårlig gangsyn fra arrangørenes side at dette ble gjennomført uten å kritisk tenke gjennom hva det innebærer at en gruppe får sette seg til doms over betydningen av en annen gruppes tilstedeværelse, i det konkrete rommet og i nasjonen.
Spørsmålet blir da: Er Arendalsuka en demokratisk møteplass, et sted for debatt og meningsutveksling hvor alle kan delta? Gitt Arendalsukas invitasjon til Alliansen så vel som formen på noen av arrangementene som illustrerert over, tilsier at det ikke er tilfelle. Enten må arrangørene være ærlige om hva Arendalsuka er, eller så må spillereglene endres slik at det blir et mulig sted å være for flere.