De europeiske statslederne ble nylig enige om et opplegg for å håndtere migrasjonsstrømmen fra Afrika til Europa. Avtalen innebærer bl.a. styrket kontroll av EUs ytre grenser, bedre fordeling av migranter mellom de europeiske landene og en åpning for å kunne etablere asylsenter utenfor EU. Hvordan avtalen vil følges opp er avgjørende, og om det vil redusere migrantstrømmen gjenstår å se.
Det er dramatisk færre migranter som har klart å komme til Europa siste året. Det kan være flere årsaker til det, men økt libysk grensekontroll og samarbeid med italienske myndigheter er en viktig forklaring. Tall fra FN (IOM) viser også at færre mennesker har druknet i Middelhavet, men 1514 døde siden nyttår er uansett skrekkelig høye tall. Opp til en av tjue av de som krysser Middelhavet har mistet livet under overfarten, og det er en økende andel som omkommer. Den største migrantkrisen er det først og fremst migrantene selv som opplever.
Frykten for en ukontrollert masseflukt fra Afrika driver i dag mye av de store politiske debattene i verden. Her betyr antakelser og frykt mer enn fakta. Dagens Afrika har 1,3 mrd. innbyggere og kan ifølge FN dobles innen 2050. Dette skaper skrekkvisjonen om en masseinvasjon til Europa. Likevel vet vi ikke nok om hvor mange afrikanere som planlegger å migrere til Europa, og hvordan vi kan forutse framtiden utfra siste års hendelser. Det vi vet om migrasjon i Afrika er at langt de fleste flytter internt på kontinentet og at strømmen av arbeidssøkende mennesker sørover på kontinentet er større enn den som skjer nordover. Vi vet også at afrikanske land nå og i overskuelig framtid vil bære hovedtyngden av det store antallet flyktninger. Det fattige landet Uganda har de siste årene fått 1,4 millioner nye flyktninger fra Sør-Sudan, og de gjør en imponerende og forbilledlig innsats for å integrere dem.
En vei ut av fattigdom
Hvordan kan det legges til rette for «migrasjon og mobilitet i ordnede, trygge og ansvarlige former», som er et av FNs bærekraftmål innen 2030? Dette er tema i forhandlingene om en global migrasjonsplattform som skal vedtas senere i år. Forhandlingene har opplevd en krise fordi landene har slitt med å bli enige om hvordan irregulære migranter skal inkluderes i avtalen, om landenes muligheter til å beskytte egne grenser og sende tilbake mennesker uten krav på lovlig opphold, og om det skal åpnes opp for mer lovlig migrasjon.
Hvordan kan migrasjonen være bærekraftig? Flere fagmiljøer har sett på dette, men spørsmålene som står igjen er bærekraftig i forhold til hva, og i forhold til hvem? Faren er at migrasjon blir et spørsmål om noe som skal begrenses eller som noe som er en trussel, mens migrasjon snarere er en svært alminnelig menneskelig aktivitet. I alle tider har mennesker vært på flyttefot, og av ulike grunner. Jobb og utdanning er blant de viktigste. Siden begynnelsen på sekstitallet har prosentandelen migranter i verden vært omtrent det samme, rundt tre prosent, men befolkningsveksten fører til at antallet stiger. I 2017 tilsvarte dette mer enn 250 millioner mennesker
Migrasjon verken bør eller kan stanses. For mange er migrasjon veien ut av fattigdom. Dette gjelder ikke bare migrantene selv, men også deres nærmeste. Utflytternes pengeoverføringer tilbake til sine opprinnelige hjemland var i 2017 på svimlende 613 milliarder amerikanske dollar, i følge Verdensbanken. Av disse kom 466 milliarder dollar til utviklingsland, noe som er tre ganger mer enn hele den samlede bistandsinnsatsen fra OECD-landene. I mange tilfeller koster disse overføringene langt mer enn prisene for banktransaksjoner mellom rike land. Dårlig utbygd bankvesen, svake konkurranseforhold og risikovillighet blant banker er noen av forklaringene. Derfor fastsatte FN reduksjon av kostnadene til under 3% som et annet bærekraftmål.
Onkel i Amerika
I følge økonomen Paul Collier og migrasjonsforskeren Alexander Betts vil gevinsten for vertslandene over tid i de aller fleste tilfellene være udiskutabel, gitt at migrasjonen er kontrollert. For avsenderlandene har det lenge vært delte meninger om migrasjon er en velsignelse. Begrepet hjerneflukt har vært uttrykket som beskriver hvordan de flinkeste og best utdannede menneskene forsvinner fra fattige land. Nå viser det seg at dette kanskje ikke er entydig. En fersk rapport om utviklingen i Afrika fra FNs organisasjon for utvikling og handel (UNCTAD) peker på at det også for avsenderlandene er nettogevinst. De som flytter ut bidrar til både kunnskaps- og teknologioverføring tilbake til sine hjemland. Det er ingen ulempe for en befolkning å ha migranter som gjør suksess i sine nye hjemland. På samme måte som vi her i Norge gjorde oss nytte av rike onkler i Amerika.
Migrasjon er viktig for at vi skal kunne nå bærekraftmålene, men den må håndteres på en klok og forutsigbar måte. Samarbeid mellom landene som sender og mottar migranter er en forutsetning, og et håndslag til alle dem som er rammet av migrasjonskrisen.