Debatt

Litt enkle tanker etter en varm sommer

Disse fine, varme sommerdagene.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Som mange andre nyter jeg også et glass eller to hvitvin i hagen i sene kvelder. Så mens resten av verden, bokstavelig talt mange steder, har stått i brann, lever jeg-vi i Norge våre privilegerte liv. Så gleden over varme sommerdager har ikke bare en liten bismak, den har ligget som en ulmende angst i meg som hverken svale kvelder eller hvitvin har kunnet døyve.

Og mens jeg sitter her og lurer på om blomstene mine har overlevd denne tørre sommeren, drukner tusenvis av mennesker i Middelhavet.

Mennesker som bl.a. av vår tidligere justisminister omtales som «såkalte flyktninger» eller lykkejegere. Akkurat som om lykkejeger er et skjellsord. Det er da helt genuint menneskelig å søke lykke? Og er det virkelig slik at millioner av mennesker våger seg ut på en farefull reise, med livet som innsats, for å snylte på velferdsstaten som noen ønsker å fremstille det som?

Og skal vi finne oss i at muslimer omtales som generelt uønsket i landet vårt? Hva slags holdninger er det som kommer fra politikerne våre? Vi har en klode, som riktignok virker som den ikke har så store overlevelsesmuligheter, og at den kanskje ikke har så mange år igjen, kan vi ikke bebreide muslimer for. Det er vårt kapitalistiske overforbruk, systematisk utnyttelse av andre lands ressurser som bl.a. er årsaken til dette.

Ondskap finnes i alle mennesker, i ulike miljøer. Det vet vi. Ingen er født onde, vil jeg påstå. Det er noe som ekstreme oppvekstvilkår påfører oss. Derfor har vi alle et ansvar for å ivareta våre barn, stimulere deres evne til empati og omsorg for andre mennesker, heller enn å gi dem opplevelsen av at de er verdens midtpunkt. De er ikke det. Vi er ikke det. Vi kan ikke trekke en boble over oss og tro at vi kan leve upåvirket av hva som skjer ute i verden.

Jeg blir skamfull over å være norsk når jeg vet at det sitter ei lita jente i Kabul og bare venter på å komme hjem til Dokka. Jeg blir flau og opprørt når jeg hører om familier som blir kastet ut fordi de år tilbake ga feilopplysninger da de søkte om asyl. Hvem av oss hadde ikke gjort det samme om vi trodde det hjalp våre barn til et trygt liv?

Norsk ungdom bruker tusenvis av kroner på russebuss og reiser til greske øyer hvor de slåss og sjokkerer lokalbefolkningen. De er verdens midtpunkt i en verden så full av tragedier. Vi flyr verden rundt på jakt etter nye spektakulære opplevelser, for deretter å vende tilbake til vårt trygge land. Vi vil ha mye, mer og mest av alt vi ser rundt oss. Vi lukker øyne og ører for resten av verden. Vi er verdens midtpunkt.

Men vi er ikke det. Vi er et sandkorn i et stort hele. Og vi må våkne opp, forandre kurs, ta vare på miljø, ta vare på mennesker som søker tilflukt. Møte dem med åpenhet og respekt.

Mer fra: Debatt