Stortinget har nylig vedtatt et forslag til nye fylkesgrenser i landet. Dette viktige vedtaket ble gjort uten en forutgående demokratisk debatt med etterfølgende valg mellom ulike alternativer. Det er ikke bare i Finnmark og Vestlandet at folk roper på omkamp. I vedtaket om fylkesgrenser finnes et fylke for distriktene rundt Oslo-fjorden, som skal hete Viken. Grensene for det nye fylket er en mekanisk sammenslåing av nåværende Østfold, Akershus og Buskerud – som om fylker skulle være legoklosser. Dette betyr at Hallingdalen blir en del av Oslofjordregionen, Vestfold derimot, der samtlige seks kommunene grenser til fjorden, blir stående utenfor.
De nye grensene for Viken sakner både historisk hevd og folkelig identifikasjon. Avstanden mellom sørgrensa til Halden og nordgrensa til Hol er i luftlinje like lang som avstanden mellom Oslo og Bergen. Det kunne pekes på flere forhold som tilsier en omkamp for å legge grunnlaget for et mer framtidsrettede navn og fylkesgrenser. I denne forbindelse kunne det vært grunn til å se på navnet for en sammenslåing av Hedmark og Oppland. Navnet Innlandet er ikke presist, og grensedragningen for dette fylket impliserer at Buskerud ikke skulle tilhøre innlandet.
I eldre tid ble innlandsdistriktene nord for Oslo kalt Upplandene. og omfattet Romerike, Ringerike, Hed-mark, Toten, Hadeland og dalførene Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og Østerdalen med Solør. Det kunne bli reist innvendinger mot å inkludere Buskerud i Innlandet, begrunnet med at Hedmark, Oppland og Buskerud ville til sammen blitt et for stort fylke å administrere. På en slik bakgrunn kunne det gis argumenter for at Buskerud burde slås sammen med Telemark.
Utvalget arbeidet ut fra et mandat for å få færrest mulig fylker i landet. En radikal løsning på dette problemkomplekset hadde vært å sløyfe hele fylkesinndelingen som et administrativt mellomledd mellom en sentral statsforvaltning og lokale kommuner. Det kan hevdes at fylkene, også etter de nye grensedragningene, blir både for store og for små. De blir for store til å kunne ta seg av demokratisk legitime næroppgaver, samtidig som de bli for små til å kunne balansere pålegg og overstyring fra sentrale myndigheter. Stilt overfor denne type utfordringer burde vi kanskje ha vurdert om ikke mellomalderens inndeling av landet i fire tingseter hadde vært mer tjenlig også for vår tid, og dessuten mest framtidsrettet: Borgarting for Oslofjordområdet, Eidsivating for det indre Østlandet, Gulating for det vestafjeldske Norge og Frostating for det nordafjelske.