Hun Sens regjeringsparti Cambodia People's Party (CPP) bruker harde virkemidler for å fortsette ved makten. Kambodsja føyer seg inn i rekken av smuldrende demokratier i verden. Landets innbyggere lever i et autoritært styresett under sterk påvirkning av kinesiske interesser i regionen. Det største opposisjonspartiet har blitt oppløst og forbudt av myndighetene. Organisasjoner i sivilsamfunnet som protesterer ansees som en fiende av staten, og forfølges med harde midler.
Det har den eldre kvinnen jeg møter erfart: «Vi har sloss mot det kinesiske sukker-selskapet i 7 år, og vi er slitne. De tar fra oss mer og mer av skogen vår, med store maskiner og bulldosere kommer de for å hugge ned trærne, og frakter ut tømmeret. De gjerder inn landet så vi ikke skal komme til. Myndighetene og politiet? De beskytter ikke oss mot denne invasjonen – de beskytter bulldoserne.»
Kvinnen er en av mange som protesterer mot at myndighetene lukker øynene for kinesernes fremferd, og mot at myndighetene bruker stadig mer brutale og autoritære metoder for å kneble politisk motstand. Derfor har hun all grunn til å frykte sanksjoner både fra det lokale politiet så vel som myndighetene i Phnom Penh. Myndighetene i Kambodsja har over de siste 10 år gitt svært gunstige konsesjoner til utenlandske selskaper som utvinner mineraler, gummi, palmeolje, sukker, sand og mer. Dette er offisielt et ledd i landets bestrebelser etter å omdanne småskalajordbruk til storindustri, og etter å tiltrekke seg utenlandske investorer. Utvikling er nødvendig. Men her skjer det udemokratisk, raskt og brutalt. Småbønder og fattige innbyggere taper jord og livsgrunnlag. De kan i praksis ikke organisere seg eller uttale seg kritisk.
Til sammen 2,1 million hektar – et område på størrelse med tidligere Nord-Trøndelag fylke – er delt ut til utenlandske selskaper, en femtedel av dette til kinesiske. Mange kambodsjanske og internasjonale politikere, representanter for sivilsamfunnet og analytikere karakteriserer dette som «landran», «invasjon» og til og med «kinesisk kolonisering».
Korrupsjon er satt i system. Utbyttet av investeringene går rett i lommene på partiapparatet til regjeringspartiet, høyerestående partimedlemmer og deres partitro samarbeidspartnere på alle nivåer: fra politimannen som får 10 dollar av den kinesiske bulldosersjåføren for å se en annen vei, til den partilojale akademikeren som får en ettertraktet stilling i maktapparatet som sikrer barna plass på privatskoler. Det hele foregår ganske åpent.
Hun Sen har fra midten av 80-tallet sittet i politiske maktposisjoner, og har siden 1997 styrt landet som statsminister. Han er 64 år og har en fortid fra Røde Khmer. De senere år har partiet og myndighetenes bruk av vold, hatretorikk og forfølgelse økt.
I november 2017 fikk han det største opposisjonspartiet forbudt ved dom i høyesterett. Cambodia National Rescue Party (CNRP) lå på den tiden an til å få et flertall stemmer i befolkningen. Statsministeren har også plassert familie og andre allierte i de viktigste posisjonene i landet: hæren, handel, industri, utvikling og utbygging, utdanning, etterretning og altså utøvende og dømmende makt.
Politistyrker og militære har fått utvidede fullmakter til å bruke vold, trakassering og et godt utviklet etterretningssystem for å slå ned på all kritikk og motstand. Mange aviser, mediehus og radiostasjoner er stengt ned. Organisasjoner og representanter for sivilsamfunn som uttaler seg offentlig legges ned, deres kontorer blir ransaket, deres telefoner avlyttes. Enkeltpersoner settes på tiltalebenken, trues, overvåkes og trakasseres.Hun Sen og hans parti forklarer dette med at det er nødvendig å «beskytte landet og folket mot «utenlandsk innblanding». Protester fra nasjonale og internasjonale organisasjoner, fra media, FN, EU og grupper i sivilsamfunnet blir avfeid fordi de «driver med oppvigleri», «forstyrrer lov og orden», eller fordi de «driver med terrorisme». Slik føyer Kambodsja seg også inn i rekken av land som utnytter kampen mot terror til å terrorisere egne innbyggere.Regimet plasserer internasjonale og nasjonale aktører inn i kategoriene venn eller fiende.
Hun Sen lovpriser i mange taler Kina som en venn, som «bidrar til utvikling av landet». I forbindelse med valget har Kina også donert 100 militære kjøretøy til kambodsjanske myndigheter. Også Japan er på vennesiden med 3.500 investorer og 250 selskaper i Kambodsja. I tillegg kommer store summer i utviklingshjelp og en direkte pengestøtte til gjennomføring av valget. På fiendesiden står vestlige nasjoner som har uttalt seg kritisk, blant annet USA, Australia, Storbritannia. Det samme gjelder FN, EU og ulike nasjonale og internasjonale miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Talspersoner herfra omtales ofte som «utenlandske spioner som vil undergrave landet» eller som «oppildner til revolusjon».
Norske organisasjoner som støtter regimekritiske organisasjoner i Kambodsja, som Norsk Folkehjelp, har så langt unngått å komme i regimets søkelys. Dette kan skyldes flere ting, blant annet at norske myndigheter offentlig har forholdt seg tause til utviklingen i Kambodsja, og at situasjonen i landet får lite oppmerksomhet i norsk presse. Det er mange som fortsetter å kjempe for demokrati og rettigheter i Kambodsja. De fleste arbeider i det stille. Men alle frykter at utfallet av valget 29. juli vil sementere makten til partiapparatet og de kinesiske interessene, og ytterligere svekke det allerede skjøre demokratiet i landet.