NATO-toppmøtet for 2018 ble nylig avsluttet, og det var tydelig dominert av to ting: den fornærmende tonen og fraværet av diplomati fra USAs president Donald Trump til enkelte nøkkelallierte i NATO, og av en misvisende debatt om NATO-medlemslands forpliktelser til å bruke 2 prosent av deres BNP på nasjonalt forsvar. La oss starte med det viktigste: «Ja», investeringene i et nasjonalt forsvar er ikke likt fordelt mellom NATO-landene, og «ja», ikke alle væpnede styrker hos de NATO-allierte er i tilfredsstillende stand. Likevel, å være så opptatt av NATOs retningslinjer om å bruke 2 prosent av et lands BNP på forsvar overskygger det viktigste: å forbedre alliansens effektivitet innen avskrekking og kollektivt forsvar.
«Burden Sharing» har alltid vært et tema for diskusjon blant medlemslandene. Fra tidlig 2000-tallet har diskusjonen vært sentrert rundt alliertes nasjonale forsvarsbudsjett, og under NATO-toppmøtet i Wales i 2014 forpliktet NATO-medlemmene seg til å «reversere trenden med å avvise forsvarsbudsjetter» og «sikte på å bevege seg mot retningslinjen på 2 prosent» innen 2024. På tross av at dette i diplomatiske termer er mer et utsagn om intensjoner heller enn en absolutt forpliktelse, så er det klare problemer med denne forenklede tilnærmingen til nasjonalt forsvar.
Det første problemet starter allerede ved å koble forsvarsbudsjetter med nasjonenes BNP. Hva forteller forsvarsbudsjetter oss om en nasjons forpliktelse til NATO, og viktigere, hva forteller det om et lands bidrag til sikkerhet og forsvar i Europa som fortsatt er NATOs kjernesikkerhetsområde? Hvorfor bør denne forpliktelsen måles i forhold til et lands BNP? Hvor relevante er disse tallene, hvis et lands BNP er særlig høyt eller lavt? Hellas bruker for eksempel omtrent 2,27 prosent av sitt BNP på nasjonalt forsvar. Norge og Tyskland bruker kun rundt 1,61 prosent og 1,24 prosent av sine respektive BNP. Hvis man tar i betraktning at Tysklands BNP fortsatt vokser, vil landet sannsynligvis ikke klare å bruke 2 prosent av BNP på nasjonalforsvaret ved slutten av 2024, selv om tyskerne øker sitt militære budsjett med rundt 80 prosent fram til da.
Det andre problemet omhandler hva som utgjør grunnlaget for å regne ut et lands nasjonale forsvarsbudsjett. Selv om NATO-statene står samlet under det generelle målet om å øke forbruket til forsvar til opptil 2 prosent, og om å bruke minst 20 prosent på utstyrsinvesteringer, så er det fortsatt et stort misforhold til de gjenstående 80 prosent. Noen land inkluderer for eksempel kostnadene til personell i sine kalkuleringer. Andre mener at utgifter som utviklingshjelp eller infrastruktur (som vil bli brukt i militær logistikk) også bør inkluderes. Videre kan en spørre seg hvor mye av en nasjons forsvarsbudsjett som faktisk blir brukt til å styrke europeisk forsvar og sikkerhet. For eksempel har USA det største militære budsjettet, men ikke alt militært forbruk går til deres styrker i Europa. Hva med styrkebidrag til risikofylte NATO-oppdrag, og da også mennesketapet enkelte allierte har på disse oppdragene? Kort sagt, temaet «byrdefordeling» er altfor viktig, men også altfor komplekst, til å kunne reduseres til en enkel debatt om 2 prosent av BNP.
NATO-allierte bør isteden dedikere mer krefter på den kvalitative og strategiske utnyttelsen av disse budsjettene. Hvilke evner og militært utstyr behøves for å sikre alliansens styrke og beredskap for å svare på utfordringene til et totalt endret europeisk sikkerhetsmiljø?
Trumps harde angrep mot nøkkelallierte under NATO-toppmøtet, i aller høyeste grad Tyskland, unngår ikke bare poenget når det kommer til hvordan man takler disse utfordringene, men fremstiller også den militære alliansen som svak og dypt splittet. I stedet for å sende et sterkt signal om samhold i alliansen, i disse tider når russisk utenriks- og forsvarspolitikk er særlig utfordrende, så lager den nåværende presidenten i USA en større splittelse i alliansen. Det er på høy tid at europeiske land ikke bare finner en tilstrekkelig respons på de utfordringene de møter utenfra, men også på de forstyrrende kreftene som truer fra innsiden.
