Etter nylig å ha vært pasient på nevrokirurgisk avdeling på Ullevål sykehus og gjennomgått en krevende og risikofylt operasjon, sitter jeg igjen med følgende erfaring: Et personale, som i tillegg til faglig dyktighet, viste en utrolig evne til innlevelse, forståelse, tillit og empati. Det som på fagspråket kalles relasjonskompetanse. Dette var viktig overfor en pasient preget av mye angst og uro. Relasjonskompetanse krever personlig egnethet. Det må øves og trenes på linje med annen klinisk virksomhet. Derfor må dette ha en sentral plass i all utdanning hos yrkesgrupper som skal arbeide med mennesker i helse- og sosialsektoren.
Motsatsen til dette opplevde jeg for en tid siden da jeg som pårørende til en hundreåring fulgte hennes 13-dagers opphold på et helsehus i Oslo. Der var relasjonskompetansen stort sett fraværende, noe som påførte henne ekstra belastning i en tung og vanskelig tid i sluttfasen av livet. Etter min mening ble hun utsatt for en uverdig eldreomsorg i strid med verdighetsgarantien, kvalitetsforskrifter og kommunens egne krav til kvalitet.
Erfaringene fra mine daglige besøk hos hundreåringen ble loggført og dokumentert. Her viste det seg at også den medisinske oppfølgingen var mangelfull. Rapporten med loggførte opplysninger ble sendt alle ansvarlige instanser. Konsekvensen ble at etatens ledelse valgte å neglisjere og til dels bagatellisere de konkrete erfaringene.
Som pårørende valgte jeg å bruke min rett i henhold til pasientrettighetsloven, og i samråd med Eldreombudet i Oslo, å sende klage til Fylkesmannen med anmodning om at det reises tilsynssak. Fylkesmannen påla Sykehjemsetaten å ta kontakt med klagerne. Hensikten var å få i stand en dialog for å få fram hva som kan gjøres for å bedre slike forhold.Fylkes-mannen ba etaten om tilbakemelding innen en fastsatt dato. Også dette bleignorert av Sykehjems-etaten. Slik står saken og den videre framdrift ligger i Fylkesmannens hender.
Dette eksemplet reiser flere spørsmål om eldreomsorgen: 1) Hvorfor følges ikke de regler for verdig eldreomsorg som myndighetene har fastsatt? 2) Hvorfor får det ingen konsekvenser når det foreligger klare brudd på forskrifter og kvalitetskrav? Og 3) Hvorfor klarer ikke etablerte tilsynsorganer og lovpålagte organer som skal ivareta de eldres interesser å fange opp eksisterende brudd på lover og forskrifter? Det kan synes behov for en omfattende revisjon av hvordan eldreomsorgen er organisert og drevet. Eldreomsorgen mangler ikke på honnørord, men mange steder er det langt mellom idealer og realiteter.
En arbeidsgruppe nedsatt av Det sentrale eldreråd i Oslo har i en omfattende rapport belyst en rekke dokumenterte problemstillinger om eldreomsorgen, som bemerkelsesverdig nok ikke berøres i de dokumenter som administrasjonen legger fram for ansvarlige politiske myndigheter. Dermed blir heller ikke ansvarlige politiske organer i stand til å fange opp problemstillinger som kan føre til en bedre eldreomsorg. Rapporten fra arbeidsgruppen viser bl.a. til en hundretalls paragrafer, forskrifter, veiledere og anbefalinger som i detalj beskriver hva som kreves for god eldreomsorg. Rapporten konkluderer med at dette mange steder har liten innflytelse på den kliniske hverdag. Det skyldes særlig to forhold; at kvalitet i eldreomsorgen er uløselig knyttet til bemanning og kompetanse.
Eldreombudet i Oslo mottar daglige henvendelser om eldreomsorgen og oppsummerer i sine årsrapporter denne informasjonen, og lanserer konkrete forslag til tiltak som kan bedre omsorgen. Et flertall i Det sentrale eldreråd, som får seg forelagt disse rapportene, velger imidlertid å ikke-behandle Ombudets anbefalinger. Dermed forsømmer også eldrerådet sin funksjon om å i vareta de eldres interesser, som er lovens forutsetning. Det er også en anbefaling i loven om at eldrerådene «kan» ta opp saker på egen hånd. Oslo bystyre har i sine egne retningslinjer fra 1995 for rådet forsterket dette ved å erstatte «kan» med «bør», slik at det ikke bare foreligger en mulighet men en sterk anbefaling. Det sentrale eldreråd velger å se bort fra dette. Regjeringen arbeider nå med en ny kommunelov som også vil omfatte loven om eldreråd. Da er tida inne for å revidere kommunens egne retningslinjer. Den nåværende situasjonen kan ikke fortsette.
Men det finnes også andre organer som har som oppgave å fange opp svikt i eldreomsorgen. Det gjelder tilsynsutvalg for sykehjem og tilsynsutvalg for hjemmebaserte tjenester. Etter manges mening er det også svakheter ved denne tilsynsordningen. Et sentralt spørsmål er om tilsynsutvalgene får den informasjon de trenger for å kunne utføre et kvalifisert tilsyn, som for eksempel bemanning, vaktlister, sykefravær, og de ansattes kompetanse. Vi vet at institusjonalisering ved plassering i sykehjem er et traume i seg selv, og at trivsel er helt avgjørende. En svensk professor i geriatri hevder at å legge til rette for trivsel er noe av det aller viktigste på sykehjem – både for beboere/pasienter og ansatte. Tilsynsutvalgene bør derfor ha spesiell oppmerksomhet rettet mot denne faktoren. Det trengs også en grundig gjennomgang av tilsynsutvalgenes rolle og funksjon.
Det finnes også en annen gruppe som mer enn noen annen er i posisjon til å observere og vurdere hvordan eldreomsorgen kan forbedres. Det er de pårørende, som utfører en uvurderlig innsats og dermed er en viktig informasjonskilde. Pårørende som er organisert i Pårørendeaksjonen må derfor trekkes aktivt med i alt arbeid som har å gjøre med bedre eldreomsorg.
Reformer og forbedringer i eldreomsorgen må starte nedenfra i kommunen. Vi trenger ikke flere retningslinjer fra oven, utarbeidet av statsautoriserte byråkrater fjernt fra det daglige liv. Sannhetens øyeblikk er i møtet mellom den (de) ansatte og den eldre i kommunen. Det er her eldreomsorgen foregår.