I hele perioden etter andre verdenskrig har Arbeiderpartiet fått flest stemmer ved stortingsvalgene, mens Høyre har vært nummer to. Unntaket er valgene i 2005 og 2009, da Fremskrittspartiet ble nest størst. De andre stortingspartiene har unntaksvis samlet mer enn 10 prosent hver av stemmene, og har alle iblant vært nær eller under sperregrensen på fire prosent på meningsmålingene.
På 2000-tallet har Høyre og Frp sammen fått flere stemmer enn Ap, og flyttet tyngdepunktet i norsk politikk mot høyre. Men de har ikke hatt nok stemmer til å få flertall på Stortinget før de med støtte fra KrF og Venstre dannet den første regjeringen sammen med Erna Solberg som leder i 2013. Etter valget i 2017 kunne Solberg fortsette samarbeidet med Frp, og fra januar 2018 har dette inkludert Venstre i regjering.
Høyredreiningen i norsk politikk kom etter at Ap i 2005 for første gang etter andre verdenskrig, gikk i koalisjon med andre partier og dannet en rødgrønn regjering med Sp og SV som satt i to perioder til 2013. Dette var innledningen til en ny form for koalisjonsdannelser i norsk politikk, som nå har vart i fire stortingsperioder.
Før 2005 var norske koalisjonsregjeringer sentrums- og sentrum-høyrekoalisjoner hvor partiene Høyre, Venstre, KrF og Sp inngikk i en eller annen borgerlig kombinasjon langs høyre-venstre-aksen i politikken. Etter 2005 har koalisjonsregjeringene vært dannet på ytterfløyene langs den samme aksen, på venstresiden i 2005 og 2009 og høyresiden i 2013 og 2017, og ført til en polarisering i norsk politikk.
Men ved disse fire valgene har det også foregått forhandlinger om overordnede avtaler i forkant av valget og ikke primært etterpå, slik koalisjonsregjeringer tradisjonelt er blitt til på i Norge. Disse førvalgsavtalene har brakt norsk politikk mer på linje med det vi kjenner som formalisert koalisjonssamarbeid i land som Belgia, Nederland og Østerrike, og forsterket en utvikling hvor velgerne ser ut til å vandre mer mellom partiene innenfor de to blokkene enn mellom blokkene.
Det er flere grunner til at dette skjer, men én grunn er at velgerne er blitt mer troløse og partienes grunnfjell ser ut til å ha forvitret. Fremdeles stemmer mange velgere på det partiet de alltid har stemt på, men velgermarkedet som helhet er blitt mer åpent og flytende. Slår vi sammen de som identifiserer seg sterkt og svakt med sitt parti, har partsidentifikasjonen gått ned fra ca. 70 prosent på 1980-tallet til ca. 50 prosent på 2000-tallet, mens den harde kjernen av dem som identifiserer seg sterkt med sitt parti de siste 30 årene har ligget ganske stabilt rundt 30 prosent.
Det er særlig Ap som har opplevd lavere partilojalitet og økt velgerflukt. I 1965 sa 39 prosent av Aps velgere at de identifiserte seg sterkt eller svakt med partiet, mot kun 19 prosent i 2013 – etter åtte år med en Ap-ledet regjering. Men også de andre partiene har fått mindre lojale velgere. Unntaket er Høyre, som har økt velgerandelen som identifiserer seg sterkt eller svakt med partiet fra 11 til 15 prosent i denne perioden. Det viser data fra valgforskningsprogrammet ved Institutt for samfunnsforskning.
Hvis det er slik den amerikanske partiforskeren Anthony Downs påpekte for 60 år siden – at partier utvikler politikk for å vinne valg, snarere enn å vinne valg for å utvikle politikk – var stortingsvalget i 2017 et klassisk eksempel på at Høyre og Ap, de to styringspartiene i norsk politikk, nærmet seg hverandre for å kjempe om de samme velgerne i midten av elektoratet. Den kampen tapte Ap.
Det er flere grunner til dette, men mangelen på et klart budskap, lysere økonomiske utsikter og for liten kontakt med grunnfjellet i eget parti, er blant annet trukket fram som viktige årsaker i Aps egne evalueringer av valgkampen. I en ny rapport fra Civita spør jeg om det dårlige valgresultatet også kan forklares med måten Jonas Gahr Støre forsøkte å vinne tilbake sentrumsvelgerne på: gjennom primært å kritisere den borgerlige regjeringen med påstander som at «Arven fra Erna Solberg er at hun lar Frp gjøre Norge til et kaldere og hardere samfunn» (Dagbladet 26.08.2017).
Totalt mistet Ap 4,1 prosentpoeng av stemmene til den rødgrønne siden, og vant bare 0,5 prosentpoeng fra de borgerlige partiene. Tapene til de andre partiene i den rødgrønne blokken – inkludert Sp, som har plassert seg på venstresiden de siste årene – var så stort fra 2013 til 2017 at Ap gjorde sitt nest dårligste valg etter andre verdenskrig. På høyresiden var endringene langt mindre dramatiske. Høyre tapte kun 1,2 prosentpoeng til de andre borgerlige partiene og 0,7 prosentpoeng til de rødgrønne.
Det ser ikke ut til å være mange velgere å hente på tvers av de to blokkene langs høyre-venstre-aksen i norsk politikk. For Ap, som har den største utfordringen for tida, blir spørsmålet derfor hvordan partiet skal vinne tilbake de tapte velgerne på venstresiden. Bør de satse på en ny koalisjon eller alenegang? Det siste har fungert før, mens dagens vingling mellom en rødgrønn allianse og/eller et potensielt samarbeid med KrF, ikke ser ut til å gjøre det. På Opinions måling 14. juni hadde Miljøpartiet De grønne, SP, SV og Rødt til sammen 26,2 prosent av stemmene mot 21,9 prosent ved valget i 2017, mens Ap hadde 24 prosent mot 27,4 prosent i 2017. Trenden bekreftes av andre institutters målinger de siste månedene: Ap eier ikke lenger venstresiden i norsk politikk.