Psykiateren Augusta Rasmussen (1895–1979) publiserte i 1932 en studie av seksuelt misbrukte kvinner, og etter krigen gjorde hun en undersøkelse av evnenivået til «tyskertøser» på Hovedøya. Begge studiene hadde gale konklusjoner og fikk uheldige konsekvenser.
Augusta Rasmussen er i dag glemt i det medisinske miljøet. Men i de siste årene har hun vært omtalt i flere bøker om oppgjøret etter den annen verdenskrig. I en bokanmeldelse i Aftenposten i 2009 skrev anmelderen at hun ble fremstilt som «den reneste dr. Mengele i skjørt.» Det gjorde oss nysgjerrige på hvem hun var. Vi har ikke hatt mulighet til å undersøke Rasmussens arbeid som lege, men har vurdert hennes vitenskapelige aktivitet.
Høsten 1932 ble Augusta Rasmussen tildelt Skjelderups gullmedalje. Gullmedaljen ble utdelt på universitetets årsfest i Aulaen i nærvær av blant andre statsministeren, kirkeministeren og justisministeren. Rasmussen hadde gjennomgått 77 sedelighetssaker fra Den rettsmedisinske kommisjonens arkiv. Hun presenterte opplysninger om hvordan det var gått 54 av de 105 jentene senere i livet. Hun fikk informasjon vesentlig fra leger, men opplysningene var sparsomme. Aftenposten siterte utførlig fra innstillingen til bedømmelseskomiteen, som skrev at det ville vært en fordel om Rasmussen selv hadde undersøkt kvinnene. Men komiteen hadde forståelse for at kunne vært så opprivende for kvinnene at Rasmussen med rette kunne blitt bebreidet for det.
Nyheten om prisutdelingen ble brakt i flere aviser, men ingen gikk inn på arbeidets innhold. Først nesten 20 år senere tok Arbeiderbladet saken opp igjen. «Hvordan går det senere i livet med barn som blir kjønnslig misbrukt?» var tittelen på et oppslag i januar 1951. Svaret sto i undertittelen: «En etterundersøkelse som viser at de fleste hverken har lidd legemlig eller sjelelig skade».
«Publikum tror svært ofte at ethvert barn som har vært utsatt for noe sånt, er så å si totalt ødelagt innvendig. Men ikke i noen av de tilfellene som her er undersøkt har det som hendte barna bevirket at de senere ikke har kunnet leve et normalt seksualliv og få barn», sa Rasmussen til avisen. «Sykelige virkninger på sjelelivet som følge av det som er hendt, har en overhodet ikke kunnet påvise i dette materiale», konkluderte hun.
En av Norges ledende psykiatere, professor Ørnulv Ødegård (1901–83), kommenterte studien og syntes det var nokså oppmuntrende å se at unger ikke er så lett å skade som man kanskje hadde trodd. «Det er et spørsmål om en ikke av og til tenker mer med hjertet enn med hjernen». I den omfattende amerikanske Kinsey-rapporten om kvinners seksualitet fra 1953 henvises det til at arbeidet viste «little evidence of ill effects». Få satte spørsmålstegn ved Rasmussens konklusjoner de første tiårene etter publiseringen.
Med tiden ble vurderingen av Augusta Rasmussens undersøkelse mer negativ. I dag vil vi si at studien har liten vitenskapelig verdi, resultatmålene var uklare, det var ingen personlig etterundersøkelse, hun manglet opplysninger om hvordan det gikk 49% av jentene, og hun hadde ingen kontrollgruppe. Dessverre fikk avhandlingen også uheldige konsekvenser. Den bidro til at det i lang tid var mulig å hevde at seksuelle traumer ikke er særlig skadelige. Misbruk av barn ble til langt ut på 1900-tallet ofte presentert som en godartet opplevelse. Først i 1970-årene ble psykiske skadevirkninger ved seksuelt misbruk fullt erkjent. Da kunne man med mer solide forskningsmetoder dokumentere skadene.
Noen år senere gjorde Augusta Rasmussen en annen undersøkelse som er blitt mye mer omtalt og kritisert – studien av de såkalte «tyskertøsene». Den ble publisert over knappe fire sider på norsk i 1947 og var basert på en undersøkelse av 310 kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater under den annen verdenskrig. Kvinnene var internert på Hovedøya utenfor Oslo, og studien ble gjennomført fra november 1945 til sommeren 1946. Hun fant at bare ni hadde normal forstand, mens 112 måtte regnes som sinker og 182 var enda svakere begavet.
Da Arbeiderbladet i april 1947 intervjuet Rasmussen om undersøkelsen var det under overskriften: «Omtrent alle tyskerjentene var mer eller mindre åndssvake». Og det var denne fortolkningen som et stykke på vei ble rådende i etterkrigstiden. Igjen ser det ut til at konklusjonen ble offer for metodeproblemer. Kvinnene hun undersøkte var sterkt selektert, og de var ikke representative for norske kvinner som hadde hatt omgang med tyskere. I tillegg ble undersøkelsene gjennomført under ugunstige forhold i en interneringsleir. Imidlertid synes Rasmussen å ha lagt liten vekt på slike svakheter. «Det er en undersøkelse som er sikker. Den er ikke gjenstand for skjønn», sa hun.
Dessverre fikk også resultatene fra tyskerjenteundersøkelsen uheldige konsekvenser. De bidro på et faglig uholdbart grunnlag til å gi barna og mødrene et stempel som for mange ble vanskelig å bli kvitt senere i livet. Igjen var det få som protesterte. Rasmussens resultater passet til et rådende paradigme.
Rasmussen hadde ingen vitenskapelig skolering, og dette satte begrensninger for undersøkelsene hun gjorde. Det merkelige i ettertid er den manglende analyse ledende psykiatere demonstrerte når de henviste til hennes arbeid.
Det er tankevekkende hvordan noen «vitenskapelige sannheter» kan bli stående i lang tid når de først er blitt støttet av faglige autoriteter. De kan nesten ses på som vandrehistorier. De samme mekanismene er fortsatt til stede. Bruk av sunn fornuft og analyse av vitenskapelig metode burde kunne utfordre «vitenskapelige sannheter» før det har gått flere tiår.
Med denne historien kan man lett komme til en negativ vurdering av Augusta Rasmussens innsats. En slik konklusjon blir imidlertid skjev. Våre vurderinger av disse arbeidene i dag må ses i lys av datidens medisinske forskning.
Artikkelen er bygget på en tekst som sto på trykk i Tidsskrift for den norske legeforening.