Debatt

En økonomisk agenda for norsk utenrikspolitikk

Mange tusen filippinere jobber på norske skip. Filippinske sjømenn er også arbeidende foreldre.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En milliard barn påvirkes av internasjonale selskapers verdikjeder, mens nesten en halv milliard foreldre jobber i dem, anslår UNICEF. Investorer og selskaper har derfor en avgjørende rolle å spille for barns levevilkår, barns rettigheter og for å nå bærekraftsmålene. Vi støtter derfor utviklingsminister Astrups ambisjon om å løfte økonomisk utvikling ut av skyggen til sosialt og klima i norsk utviklings- og utenrikspolitikk.

Men økonomisk utvikling er et stort område: Hvor bør norsk utenriks- og utviklingspolitikk sette inn støtet? Det finnes ikke et enkelt svar på det, regjeringen bør gjøre en systematisk gjennomgang av den økonomiske dimensjonen. Men ansvarlige investeringer og bransjesamarbeid med privat sektor er et godt sted å starte skal vi levere resultater for barna.

Norge er en profittsøkende investor. Samtidig skal statligeide fond være aktive investorer som har en ansvarlig forvaltning. Vi mener at Norge ikke skal bruke Statens Pensjonsfond – Utland (SPU) i utenrikspolitikken. Men Norge bør være en pådriver for å videreutvikle prinsipper for ansvarlige investeringer og jobbe for at disse inkorporeres hos sentrale internasjonale finansaktører. Viktige diskusjoner innen aktivt eierskap er å øke bruken av indikatorer for samfunnsansvar og hvordan måle selskapers fotavtrykk.

En vanlig måte å utøve aktivt eierskap på er inkorporering av ulike ESG-indikatorer («environment», «social» og «governance») i kapitalforvaltningen. Tanken er at dette skal avdekke flere ulike risikoaspekter, gi en mer robust forvaltning, likevel skal det ikke gå utover profitten. En utfordring med ESG-rapportering i dag er at fokuset på «S’en» – det sosiale aspektet som også inkluderer barna – ofte utelates. Godt styresett («Governance») har alltid hatt en sentral rolle i utøvelsen av godt eierskap. I den senere tid har fokuset på miljøaspektet også fått større gjennomslag slik som utviklingen av både enkle og avanserte modeller for utslippskutt. Derimot har utarbeidelse av ulike modeller og indikatorer for å kartlegge det sosiale fotavtrykk og barns levevilkår kommet mye kortere. Det vil vi gjøre noe med og UNICEF jobber nå med å utvikle en utregningsmodell for «barneavtrykk». Vi vil gjerne ha med Norge som en partner i dette arbeidet.

Samarbeid med privat sektor i utviklingspolitikken har kommet lenger i andre land som Nederland. En måte å organisere et samarbeid mellom ulike aktører er bransjesamarbeid. I Nederland har offentlig, privat og frivillig sektor gått sammen om en bransjesatsing i tekstilsektoren. De har blitt enige om en felles «tekstilavtale» som forplikter de ulike aktørene til å levere innen hvert sitt område i Nederland og i tekstilproduserende land. Som et eksempel på konkret handling gir nå både nederlandske selskaper, Det nederlandske utenriksdepartementet og UNICEF Nederland økonomisk støtte til UNICEFs program «Better Business for Children in Bangladesh». UNICEF Bangladesh har gjort en spørreundersøkelse blant 1200 ansatte på 10 fabrikker. Den viste bl.a. at en stor andel mødre slutter i jobben når de blir gravide og at kun 4 prosent av de ansatte hadde vært gravide mens de jobbet på den nåværende fabrikken. Undersøkelsen viste også at kun halvparten av de arbeidende mødrene bor sammen med barna sine. Programmet jobber direkte med ledelsen i tekstilfabrikker for å se på disse problemstillingene, men også sikre bedre arbeidsforhold, ammepauser og barnepass for arbeidende foreldre. Programmet skaleres nå opp og det er forventet at rundt 30 fabrikker blir innrullet i programmet de neste månedene. Det er en sped, men viktig start.

Tilsvarende bransjeinitiativ og -samarbeid kan vi se for oss for norske selskaper og aktører. Utenriksdepartementet, Norad og Innovasjon Norge bør spille en sentral rolle. Valget av bransje og eventuelt geografisk område må baseres på norske aktørers innflytelse og gjennomslagskraft. Et eksempel på et potensielt bransjeinitiativ for norske aktører kan være shipping. Filippinene er et åpenbart sted å starte. Mange tusen filippinere jobber på norske skip. Filippinske sjømenn er også arbeidende foreldre. Hvilken innflytelse har den norske shippingbransjen på barnas levevilkår direkte eller indirekte? Og jobber det barn og unge på skipene? Det første steget er en gjennomgang av bransjen som helhet for å kunne identifisere hvilke utfordringer barnefamiliene står ovenfor. Steg to er å samle de norske rederiene og aktørene for å søke forbedringsmuligheter i deres forretningsmodell.

Det er mange muligheter for en videreutvikling av satsing på finans, eierperspektivet og en bransjetankegang i norsk utenrikspolitikk. Men det vil være avhengig av om regjeringen legger vekt på den økonomiske dimensjonen, tilstedeværelse av norsk næringsliv og norske investeringer når den nå styrker samarbeidet med de nylig definerte partnerlandene i utenriks- og utviklingspolitikken. Regjeringen må også gjøre en systematisk tilnærming og gjennomgang av den økonomiske dimensjonen skal den få en mer sentral plass i utenriks- og utviklingspolitikken enn i dag. Vi mener barna må stå i sentrum av dette arbeidet, fordi barna er selve bærekraften: De er dagens mest sårbare, og samtidig morgendagens endringsagenter.

Mer fra: Debatt