Debatt

Clemets bjørnetjeneste

Når overskudd i milliardklassen hentes fra den samme velferdsstaten som Clemet sier hun vil sikre inntektene til, er det noe som skurrer.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Kristin Clemet i Civita bekymrer seg for verdiskapningen og velferdsstatens bærekraft, men glemmer helt å skille mellom det private næringslivet og skattefinansierte, kommersielle selskaper. Når overskudd i milliardklassen hentes fra den samme velferdsstaten som Clemet sier hun vil sikre inntektene til, er det noe som skurrer.

Aktører i det ordinære næringslivet må kjempe hardt for å overleve. De må hente kapital fra investorer, jobbe for å gjøre bedriften kjent, skaffe og holde på kunder, og investere andres og egne penger klokt. Når de lykkes, skapes verdier i form av arbeidsplasser, økte inntekter til staten og produktivitetsvekst i samfunnet. Samtidig tar de en betydelig risiko som gir søvnløse netter, lange arbeidsdager og i verste fall konkurs.

Når Clemet hevder hun er bekymret for verdiskapningen og i samme åndedrag forsvarer skattefinansierte velferdsprofitører, er det et hån mot alle de som faktisk satser, tar risiko, og jobber knallhardt for å skape verdier i det private næringsliv.

Kommersielle aktører i velferden får nemlig driftstilskudd fra det offentlige tikkende inn på konto. De får nedbetalt lån på bygg og eiendom med våre skattepenger, og de kompenseres for utgifter de ikke har, som pensjonsutgifter. Hvor mange bedrifter i det ordinære næringslivet er nærmest fullfinansiert av våre skattepenger på denne måten?

Og hvor mange private bedrifter får alle kundene sine fra det offentlige? Kommersielle aktører i velferden trenger ikke å jobbe for «kundene» sine, ettersom barna våre må ha barnehageplass, mens noen barn og unge er avhengige av et barnevern, og våre eldre må på sykehjem når de ikke lenger kan bo hjemme. Dette er grunnleggende velferdstjenester som i lang tid var skjermet mot profittmotiverte aktører. Nå serverer i stedet det offentlige noen av våre mest sårbare grupper som «kunder» til kommersielle aktører.

Nærmest parodisk blir det når Clemet i sitt forsvar for kommersielle aktører i velferden skriver at «private bedrifter ikke har noen å sende regningen til, dersom de ikke driver effektivt og leverer gode produkter». Er ikke Clemet klar over at de kommersielle innen barnehagesektoren har sikret seg en evigvarende rett til skattefinansierte tilskudd? Og har ikke Clemet fått med seg rapporten fra Telemarksforskning, som viser at overskuddene deres ikke skyldes mer effektiv drift, men lavere bemanning?

De kommersielle aktørene som driver barnehager, sykehjem og barnevern får regningene til drift, bygg, eiendom og milliardoverskudd dekket av felleskassa. Og avkastningen på denne virksomheten er tre ganger så stor som avkastningen på Oslo Børs, ifølge en BDO-rapport utført på oppdrag av Kunnskapsdepartementet.

Kapitalen i de kommersielle selskapene i barnehagesektoren har økt fra 250 millioner i 2007 til skyhøye 4 milliarder i 2017. Dette er våre skattepenger, bevilget til velferd.

Denne lukrative forretningsmodellen blir lagt merke til. Den svenske risikokapitalisten Harold Kaiser sa det slik da han forklarte hvorfor han investerte i velferdssektoren: «Det sågs som en bransch med stabila inntekter, liten kapitalinnsats och veldigt föutsägbara vinster.»

Hvis Clemet ønsker seg et bærekraftig næringsliv som skaper verdier og produktivitetsvekst i samfunnet kan ikke fellesskapet fullfinansiere bedrifter med skattepengene våre, gi dem alle «kundene», kompensere dem for utgifter de ikke har, og godta overskudd i milliardklassen, i et ikke-eksisterende marked, finansiert av felleskassa.

Tvert i mot er det en trussel mot bærekraften når den mest lukrative forretningsmodellen i norsk næringsliv har blitt å berike seg på skattepenger bevilget til velferd. Derfor gjør Clemet næringslivet en bjørnetjeneste når hun går på barrikadene for profittmotivert velferd.

Mer fra: Debatt