For noen år siden kjøpte min samboer og jeg vår første leilighet. Gleden var stor over at vi skulle stifte familie og være eiere av vår egen bolig. Denne boligdrømmen hadde ikke vært mulig hadde det ikke vært for at vi hadde foreldre som kunne hjelpe. Vi er privilegerte og blir stadig mer privilegerte.
Boligmarkedet vokser i rask fart og holder høyere hastighet enn lønnsveksten. I Oslo har boligprisene steget med 43,4 prosent de siste 5 årene. En prisvekst som kun noen få får gleden av. Vår leilighet har siden vi overtok i 2016 steget med 34 prosent. Denne prisstigningen har skjedd uten at vår eiendom har bidratt til noen verdiskapning eller skapt noe merverdi for samfunnet. Dette er problematisk på mange måter, for mens vi privilegerte blir stadig mer privilegerte, blir boligmarkedet vanskeligere for stadig flere.
Vi privilegerte må erkjenne at tiden er moden for å ta ansvar og at vi ikke lenger kan surfe på en evigvarende prisvekst. Flere fortjener den tryggheten jeg og min familie har. Vi er nødt til å gjøre tiltak som vil koste oss noe og som sørger for at flere kommer inn på boligmarkedet. Vi er nødt til å gjenreise en sosial boligpolitikk og stanse den ville veksten. Boligpolitikk handler om å sørge for at folk har tak over hodet, ikke om avkastning og investeringsprosjekter.
Jeg er glad for at finansministeren beholder boliglånsreglene og ikke myker opp lånekravene til kjøpere av sekundærboliger i Oslo. Men det er behov for flere grep, vi trenger et boligforlik med flere virkemidler. Det er behov for et skattesystem som gjør boliger langt mindre attraktive som investeringsobjekter. Det offentlige har et ansvar for at vi får en offensiv og aktiv utbyggingspolitikk som bidrar til byggingen av boliger til folk flest. Styrking av husbanken, «leie til eie» og «bostart» er noen av tiltakene som kan gjøres for å forbedre unges muligheter til å komme inn på boligmarkedet. Vi privilegerte har fått surfe for lenge, tiden er moden for å gjenreise en sosial boligpolitikk.