I Stavanger kom Sven Oftedals navn i skyggen av andre i samme slekt, til tross for at han var sosialminister i de to første Gerhardsen-regjeringene. Infarktet som rev ham vekk som 43-åring var én årsak. Samtidig var Oftedal medlem av en familie der et sete i storting, regjering og sjefredaktørstolen i Stavanger Aftenblad fulgte slektens gang. Det avvikende ved Sven Oftedal var at han vraket Venstre, valgte Ap og aldri ble Aftenblad-redaktør – i motsetning til farfar Lars, far Lars og bror Christian. Sven unngikk også teologi og juss og ble heller lege. De tydeligste fotsporene han fulgte var farens, som var sosialminister for Venstre på 1920-tallet.
Lektoren, politikeren og redaktøren Thor Geir Harestad har gjort noe annet enn å skrive en tradisjonell biografi om Sven Oftedal – som sosiolog med dybdeforståelse for politikk har forfatteren mer sans for analysen enn anekdotene. For hva var det som drev en ungdom fra en mektig Venstre-familie over til Clarté, Mot Dag, Spaniahjelpen, AUF og Ap? Harestad leter heller etter årsakene til at noen få blant oss velger et livsprosjekt som er så uselvisk som Oftedals. I Stavanger og Oslo er Sven Oftedal minnet i det offentlige rom, men Harestads ferske bok «Legen. Kameraten. Mennesket.» sier langt mer enn en plass og en byste på Storhaug og en 100 meter lang vei på Bredtvet gjør.
Å være en Oftedal i Stavanger var som å være en Kennedy i Boston. Navnene utstråler makt som går gjennom generasjonene, men også skandaler og tidlig død. Presten Lars Oftedal (1838-1900) skapte internasjonalt oppstuss da han allehelgensdag i 1891 sto fram i St. Petri kirke og innrømmet et usømmelig forhold. Presten fikk avskjed i unåde og mistet stortingsplassen, men bare to år etter fallet reiste Oftedal seg og etablerte Aftenbladet. Avisen som i sin tid var den mektigste utenfor Kristiania ble til i en kulturkamp, der Stavangers lavkirkelige religiøsitet var i konflikt med de kulturradikale ideene Alexander Kielland hentet hjem fra Georg Brandes’ København. Kielland brukte presten og hans «kaniner» (det som i dag kalles «nettverk») som modell i «St. Hansfest», og da Oftedal satt på Stortinget hadde han én sak: Å nekte Kielland dikterlønn fra staten. Den lokale krangelen mellom to stavangerske høvdinger – den folkelige presten mot levemannen og forfatteren – ble løftet opp til riksnivå. Striden om Kielland bidro til at Venstre ble splittet.
Sven Oftedal vokste opp i en by der superrask industrialisering over to tiår skjerpet klassekonflikter og synliggjorde brutal fattigdom. Motsetningene ble møtt fra to forskjellige retninger, den sosialliberale og den sosialistiske. Mens Venstres ideer om velferd historisk var tuftet på Bismarcks sosialpreventive velferdsreformer fra 1880-tallet, frontet Ap støtte fra det offentlige som en universell rettighet. Oftedal så forskjellen mellom almisser til de verdig trengende og et system basert på forsorg – til trygdeordninger som gjaldt alle. Sven Oftedals iver i lokalpolitikken der han kjempet for offentlige badeplasser, mot syfilis og for verdige boforhold, sammen med innsatsen han la ned som lege i Sachsenhausen, må ha overbevist Einar Gerhardsen. Oftedal ofret sannsynligvis egen helse på å redde alle han kunne i konsentrasjonsleiren, blant annet 11 jødiske gutter som nazistene misbrukte i medisinske eksperimenter. Den personlige offerviljen og troen på at folkehelse og sunnhet er et offentlig anliggende, pekte fram mot statsrådspostene i Gerhardsens første regjeringer.
Harestads bok er slående på flere måter, som når forfatteren viser til flommen av reformer som ble iverksatt de få årene etter krigen Oftedal fikk leve. At rettigheter skulle være universelle ble slått fast av Sven Oftedal og statssekretær Knut Getz Wold, og pekte fram mot innføringen av folketrygden i 1967. Tre ukers ferie, universell barnetrygd, lovpålagt arbeidsformidling, lønnsnemnd, opprettelse av Norsk Tipping og Husbanken, var noen av de velferdsstatlige reformene på Oftedals vakt. Legen fikk sin del av jobben med å virkeliggjøre Blåboka – det politiske programmet fagbevegelsen i eksil utarbeidet under krigen. Tempoet skyldtes ikke bare gjenoppbyggingen, men også det magre flertallet Gerhardsen-regjeringen bygde på etter valget høsten 1945. Oftedal fikk det siste mandatet som sikret Ap-flertall på Stortinget, bare 55 stemmer foran Stavanger-legen og NKP-eren Eyvin Dahl, som like før valget ble jaget fra Ap av Haakon Lie.
Sankthansaften var det 70 år siden Sven Oftedal døde. Hvor langt Oftedal kunne ha drevet det aner selvsagt ingen, men det var få forunt å bli beundret av Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Trygve Bratteli. På én gang.