Debatt

Asia roper på monsunen

India, landet med de tusen guder, opplever sin alvorligste vannkrise noensinne. Vil Regnguden komme det til unnsetning?

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Indiske eksperter slo alarm tidligere i denne måneden: Seks hundre millioner innbyggere er rammet av «ekstrem vannmangel». Samtidig påpekte de at India har seksten prosent av verdens befolkning, men bare fire prosent av de globale vannressursene. Fortsetter utviklingen i samme spor, risikerer landet å havne i en tilstand av ufattelig nød og elendighet.

«Takk Gud, monsunen er på vei», skriver en indisk avis. I Varanasi, en hellig by ved Ganges, er pilegrimene travle med å be om regn. Mange speider mot himmelen. Svarte stormskyer har samlet seg de siste dagene, nå er det like før. Deler av landet har ikke fått så mye som en regndråpe på flere måneder. Turister som ønsker å besøke Shimla, et yndet reisemål i Himalayas sørlige skråning, advares mot å dra, for byen har nesten sluppet opp for vann. Andre land i det sørlige og østlige Asia er i samme situasjon. «Bøndene her snakker ikke om annet enn regn», skriver en avis i Shanxi-provinsen i det nordvestlige Kina. «Noen fremfører til og med gamle, okkulte bønner i håp om å blidgjøre Regnguden.»

Monsunregnet varer i tre til fire måneder. Under ekstreme forhold kan det tvinge millioner av mennesker på flukt. Likevel lider viktige land som India og Kina av akutt vannmangel. Hvorfor?

Forklaringene er mange. En av dem er at «monsunlandene» ikke er flinke nok til å ta vare på det vannet de faktisk får. «Vi har utviklet atomvåpen og alle slags raketter, men klarer ikke å samle opp vannet, lede det på riktig spor, grave brønner og bygge vanntårn», sier en ekspert. I Kina uttaler hydrologen Xiao Liang: «Våre gamle dynastier blomstret fordi de mestret vannet og vannets bevegelser. Om vi bare kunne lære av dem!»

Kina og India omtales ofte som fremtidens land. Om noen år vil de ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere, og alle skal ha vann. Kinas folketall vokser med ti millioner i året, Indias med 15 millioner. Begge har ambisjoner om å bli rike og mektige, og kineserne er allerede godt i gang. Men den stadig alvorligere vannkrisen kan bli et hinder på veien.

I tillegg til den dårlige utnyttelsen av vannressursene er folkeveksten, et stadig mer intensivt jordbruk og tiltakende industrialisering viktige årsaker til vannkrisen. I India går 80 prosent av vannet med til irrigasjon i jordbruket, i Kina 62 prosent. Metodene som brukes er i beste fall primitive, og enorme vannmengder fordamper før de rekker å gjøre noen nytte. Dryppirrigasjon, som skal gi planten nøyaktig den vannmengden den trenger, er stort sett ukjent. «Vann blir ikke prissatt i India, folk tror det er gratis», sier direktør Samrat Basak ved World Resources Institute i Washington.

Mens krisen vokser, plyndres grunnvannet som aldri før. I deler av India synker det med fire meter i året. Mye av det er forurenset. Ekspertene frykter at 21 indiske storbyer kan slippe opp for grunnvann i 2020, blant dem New Delhi, Bangalore og Hyderabad. I et land hvor delstatene har stor makt, mangler regjeringen en helhetlig plan for å bekjempe krisen, og den omseggripende korrupsjonen – sentralt som lokalt – gjør oppgaven enda vanskeligere.

I Kina er vannmangelen et stadig tilbakevendende tema. «Vi må kjempe for hver eneste vanndråpe eller dø», uttalte ministeren for vannressurser i 2005. Siden den gang er situasjonen blitt betydelig forverret. Mens de sørlige provinsene får mer enn nok regn, synker grunnvannet år for år i de nordlige. Her bor nesten halvparten av landets befolkning. Bøndene her er helt avhengige av kunstig vanning. Åtte av de nordlige provinsene lider av akutt mangel på vann, ytterligere fire er i faresonen.

I løpet av de siste 25 årene har 28.000 elver tørket inn, skriver partiorganet Folkets Dagblad i en dyster oppsummering. Den en gang så livgivende Guleelva strever med å kare seg til havet, og noen av byene langs elva har tatt i bruk elvebunnen som parkeringsplasser. I byen Lintao må innbyggere som bor i høyblokker hente vann fra tankbiler. I Taiyuan, hovedstaden i Shanxi, er vannkranene på byens hoteller åpne i bare en time per døgn.

For å bøte på vannmangelen i Nord-Kina har myndighetene gravd store vannkanaler fra Yangtze-elva lenger sør. Ekspertene sier at det rådyre prosjektet har hatt en viss betydning, men advarer mot å tro at det representerer en løsning. De mye omtalte planene om å avsalte havvann betegnes som luftslott. De vil koste for mye og hjelpe så altfor lite.

Kina har stort sett vært selvforsynt med mat. Svikter jordbruket i landets nordlige provinser, kan regjeringen i Beijing i økende grad bli tvunget til å importere mat. Mao satset på selvberging; nå ligger kornbåtene fra USA, Canada og Australia i kø i havnebyene langs Kina-kysten. Vannkrisen kan også få følger for landets industrielle ambisjoner. Myndighetene ønsker å utvikle Beijing-regionen til en megaby med rundt 130 millioner innbyggere, flere enn Japans samlede befolkning. Men hvor skal den få vann fra?

Den gode nyheten er at Kina praktiserer en ganske stram befolkningspolitikk. Om ekspertene får rett, vil landet ha vel 1,4 milliarder innbyggere i år 2030. India vil ha godt og vel 100 millioner flere, og veksten vil neppe stanse der. «Et så stort land som vårt bør da kunne produsere mange nok kloke hoder til å løse våre mest presserende problemer», sier økonomen og nobelprisvinneren Amartya Sen. «Men det haster.»

Mer fra: Debatt