13. juni arrangerte den russiske Nordflåten den største enkeltøvelsen i Barentshavet på 10 år. Selv om vi nå ser kutt i russiske forsvarsutgifter for første gang siden 1998 (SIPRI), øker Russland tilsynelatende den militære aktiviteten i sine arktiske områder. Igjen tar vi viktige diskusjoner om norsk forsvarskapasitet, økt amerikansk tilstedeværelse i Nord-Norge, russisk posisjonering og mangel på kommunikasjon mellom Norge og Russland. Vi diskuterer Forsvarets evne til å forsvare Norge i den grad at en kan få inntrykk av at trusselen er gitt. Norge må ikke være naive i møte med Russland, men samtidig har det kanskje blitt for lett å trekke forenklede konklusjoner om andre lands motiver. Utover klassisk avskrekking, hva kan Russland oppnå med å øke militær tilstedeværelse i Arktis?
Russisk forsvarspolitikk er ikke isolert politikk. Med Norge og Russlands overlappende økonomiske interesser i Arktis, er det interessant å se den militære utviklingen i lys av Russlands økonomiske politikk for regionen. Arktiske land, spesielt havnasjonene, har hele tida gitt uttrykk for at det er ønskelig med en felles forståelse for videre utvikling av Arktis. For hvordan vi kan få en «bærekraftig utvikling i Arktis ved både å skape vekst og vern», som vår egen utenriksminister Ine Eriksen Søreide sa i januar. Økt industriell aktivitet er tilsynelatende velkomment og ønsket. Dette i en region hvor eksempelvis land som står som motparter i Ukraina-krisen, samarbeider om arktiske styringsspørsmål. Samarbeid som fiskeriforvaltning, forskningssamarbeid og søk- og redning er i stor grad videreført. Russland er en arktisk tungvekter og har en unik mulighet til å styre utviklingen i Arktis.
Hvis videre økonomisk utvikling er det overordnede målet, vil land med økonomiske interesser i Arktis være tjent med gjensidig godt samarbeid og fravær av store konflikter. For selv med sanksjoner, lave oljepriser og ekstreme værforhold som legger naturlige begrensninger på de mest ambisiøse prosjektene, er olje- og gass, gruvedrift, teknologi og shipping fortsatt en sentral del av Russlands politikk for videre økonomisk utvikling i regionen. Lykkes president Putin å skape vekst i Arktis og ta en lederrolle i regionen for øvrig, er de potensielle økonomiske gevinstene store. Utvikling i Arktis kan også gi politiske gevinster. Med brede kutt i offentlige tilbud og synkende tillit til statlige institusjoner, kan Putin styrke russisk nasjonalfølelse og eierskap til noe som kan kalles et særlig russisk prosjekt. Økt oppslutning fra den russiske befolkningen vil være en kraftig bonus.
Derfor er det viktig for Russland å forene sanksjoner og et kaldere forhold til NATO, med et realistisk og ambisiøst nivå for den arktiske økonomiske politikken. Russland har vist at de i økende grad ser mot Asia for å finne bidragsytere til sine arktiske prosjekter, blant annet fordi sanksjonene legger begrensninger på vestlige investorer. Når Russland i økende grad nå ser mot Kina, ser også kineserne konsekvensene av stadig mer økonomisk uforutsigbarhet i internasjonal handel. I ferske strategier fra Washington kalles både Russland og Kina blant annet USAs strategiske konkurrenter. Økt samarbeid mellom Russland og spesielt Kina, bør også sees i lys av økt isolasjon fra en så viktig og sterk økonomisk aktør som USA.
Dette er faktorer som utvilsomt bidrar til å styrke samarbeidet mellom Kina og Russland, potensielt også i Arktis. Samtidig vil Kina be om ettertrykkelige garantier for at dette er en trygg investering. Det er snakk om potensielle investeringer i svært værutsatte, ubebodde områder som krever dyr teknologi. Her kan militær tilstedeværelse paradoksalt nok garantere sikkerheten istedenfor å bidra til ustabilitet. Hvem sender dyre lasteskip inn i værutsatte områder, hvis det ikke er bergingsmuligheter langs kysten? Dette er spørsmål som utvilsomt er en del av regningen når eksempelvis den russiske kystvakten nå omorganiseres og styrkes betraktelig i Arktis. Når Russland øker militær tilstedeværelse og aktivitet i Arktis posisjonerer de seg ikke bare territorielt, de sikrer også tilstedeværelse og utvikling i ellers helt ubebodde områder.
Ved å øke samarbeidet med utenlandske aktører som Kina, vil Russland igjen se en mer stabil russisk økonomi. Selv om det nå er en generell nedgang i russiske forsvarsutgifter, vil russisk militær kapasitet i Arktis fortsette å være en prioritet. Norge har mulighet til å bygge videre på det allerede veletablerte forholdet mellom Norge og Russland i Barentsregionen, framfor å se økt militær aktivitet utelukkende som en trussel. Dette kan komme i klar konflikt med USA og NATO, spesielt siden Norge i dag omtales som «NATO i nord». På den andre siden får Russland mulighet til å ta en lederrolle i en region som inkluderer flere NATO-land, hvor også asiatiske aktører viser kontinuerlig interesse. Konflikter andre steder i verden vil fortsette å prege forholdet mellom Russland og NATO, men ut fra et russisk perspektiv skal vi ikke undervurdere den økonomiske tryggheten og forutsigbarheten Arktis kan gi Russland.