Det er selvsagt forståelig at Ivar Johansen ønsker å gjøre andre ting enn det han har gjort så utrettelig over så mange år, men mye av det han engasjerer seg i som politiker er så utrolig viktig. Jeg er redd for at han etterlater seg et tomrom som er vanskelig å fylle.
Først og fremst er han viktig for de av hovedstadens innbyggere som ofte blir glemt, som ofte opplever at systemet er viktigere enn folk. Folk som er helt avhengig av stemmer som Ivar Johansen sin stemme for å kunne få nyte godt av de rettighetene som de faktisk har. Han har engasjert seg i og synliggjort enkeltmenneskers hverdag på en måte som svært få andre politikere har gjort. Dette gjelder særlig utfordringer folk som er avhengig av bistand fra offentlige tjenester for å leve liv i tråd med egne ønsker og verdier møter. Det kan være familien med et barn med funksjonsnedsettelse, den voksne mannen med utviklingshemming, hun som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet eller han som sliter med egen helse. Ivar Johansen har vært en sentral stemme for at også disse skal bli sett av politikken.
Ivar Johansen er også viktig for ansatte i velferdstjenestene. Han har tatt opp og videreformidlet problemstillinger vi har sett i vårt virke som tjenesteytere. Han har alltid vært tilgjengelig for å få innsikt og påvirkningsmuligheter i et politisk system som ofte synes vanskelig å manøvrere i. Han har nærmest stått på barrikadene for en offentlig sektor preget av åpenhet, faglighet og tillit. Lenge før noen snakket om tillitsreformer i offentlig sektor har han lagt grunnen for nettopp tillit mellom politikk, fag og tjenestebrukere.
Skal jeg trekke frem en sak så er det hans innsats for at enkeltpersoner ikke skal legges ut på anbud på offentlige anbudsportaler. At når en først har konkurranseutsetting så skal også disse prosessene være preget av anstendighet. Det er nok ikke mange som forstår sammenhengen mellom Tøyen, Munch-museet og Idil som slipper å få hele sitt liv lagt frem for offentlig anskuelse, men det er faktisk en slik sammenheng. Takk!
Ivar Johansen kan komme til å etterlate seg et gedigent tomrom i oslopolitikken. Et tomrom som jeg er redd for at mange ikke vil få øye på da han kanskje har vært viktigst for dem som ikke er så lett å få øye på. Jeg håper at ikke bare SV, men også alle de andre partiene, tar på alvor dette tomrommet i sine nominasjonsprosesser. Jeg håper at de sørger for at de rekrutterer folk som virkelig engasjerer seg i og prioriterer politikken for mennesker som faktisk trenger politikken og gode fleksible tjenester for å kunne leve liv i tråd med egne verdier.