Overskriften er hentet fra en kronikk utviklingsminister Nicolai Astrups hadde i Dagsavisen 24. mai. Her hevder Astrup at elever på en skole i Malawi lærer seg å lese og skrive ved hjelp av apper på en iPad og at de derfor ikke trenger hjelp fra læreren.
Astrup argumenterer videre med at digitale læremidler vil gjøre hverdagen lettere for læreren som har ansvar for nesten hundre elever. Og til slutt så skriver han «den nye teknologien er ikke bare en mulighet for utviklingslandene. Det er også en mulighet for norsk næringsliv som er godt posisjonert til å hevde seg i de nye, fremvoksende markedene som oppstår».
IPad eller lærer
Jeg opplever Astrup som en entusiastisk tilhenger av digitale læremidler i skolen. Utdanningsforbundet er selvsagt også positive til bruk at digitale læremidler i opplæringen. For oss er det avgjørende at digitale læremidler til bruk i skolen er utviklet og tilpasset undervisningens mål og pedagogiske metoder. Det virker som Astrup mener at investering i apper og andre digitale hjelpemidler er den viktigste enkeltfaktoren for å utvikle en god og bærekraftig utdanningssektor i fattige land. Og at investering i teknologi er viktigere enn å utdanne lærere og arbeide for høyere lærertetthet. Det ene utelukker ikke det andre, men jeg vil hevde at gode lærere er en nødvendig forutsetning for at barn fullt ut skal ha nytte av digitale læremidler. I regjeringens egen satsning på utdanning i utviklingspolitikken er det eksplisitt uttalt at norske myndigheters innsats skal bidra til at alle barn får et kvalitativt godt utdanningstilbud. Ingen skal utelates.
I 2015 var det, ifølge Unesco, i gjennomsnitt nesten 70 elever per lærer i Malawi.
Stortinget har nylig vedtatt en lærenorm for norske elever som betyr at det fra 2019 skal være én lærer per femten elever for de yngste og én lærer per tjue elever for de litt eldre elevene. Det er stor enighet om barns behov og rett til tilpasset opplæring. At elevene trenger undervisning som setter det faglige og relasjonelle i samspill er allment akseptert. All forskning viser at god undervisning og gode resultater forutsetter lærere som gir omsorg og viser engasjement for elevene og faget. Det synes som om Astrup mener at kvaliteter ved opplæringen som vi legger til grunn i Norge, ikke er nødvendig for barn i Malawi. Det er i så fall oppsiktsvekkende.
Næringsinteresser eller barns rett til utdanning
Det er uklart for meg hva som veier tyngst i Astrups argumentasjon. Er det ønsket og målet om å oppfylle bærekraftmål nummer fire om «å sikre en inkluderende, rettferdig og god utdanning og fremme mulighet for livslang læring for alle» eller er det å bidra til å utvikle et marked for norsk næringsliv?
I Norge har vi tradisjon for at private aktører bidrar til å utvikle læremidler til skolen. Men det må likevel være lærerprofesjonen som vurderer kvaliteten og anvendeligheten av de læremidler som tas i bruk. I flere afrikanske og asiatiske land ser vi at kommersielle aktører har stor innflytelse over innhold og gjennomføring av opplæringen. Blant annet gjennom bruk av teknologi. Er det en slik utvikling Astrup ønsker å støtte?
Det er mange sterke krefter som ser på skolen som et potensielt marked og som arbeider for at barns rett til utdanning skal brukes for å fremme næringslivsinteresser. Astrup har nå satt i gang en prosess for å utvikle en digital strategi for utviklingssamarbeidet. Det er et godt initiativ. Strategien bør sikre at de som utvikler og forvalter læremidler, og eier tilhørende data, styres av barns behov og rett til utdanning og ikke av næringslivsinteresser.
Utdanningsforbundet støtter opp om regjeringens satsing på utdanning for utvikling. La satsingen på digitale læremidler være en støtte og et supplement til systembygging og et lærerløft.