Det var kvinnesakskvinner og arbeiderkvinnene som kjempet fram kvinners rett til selvbestemt abort. Men et mannsdominert Storting måtte støtte kravet, hvis det skulle bli virkelighet. Dette var ingen enkel sak. Riktignok fikk kvinnene stemmerett samtidig som kvinnepioneren Katti Anker Møller i 1913 tok til orde for at moderskapet skulle være fullt frivillig og under kvinnens eget ansvar. Men svært få kvinner ble valgt på Stortinget. Norge ble styrt av borgerlige menn som gikk hardt og intenst mot legalisering av abort.
Heller ikke i Arbeiderpartiet fikk kvinnene gehør. I 1945 fikk partiet regjering med flertall i Stortinget, men en lov om abort ble først vedtatt i 1960, og den ga bare adgang til lovlig abort hvis det var alvorlig fare for kvinners liv og helse. For å oppnå dette måtte kvinnen ha støtte av tre leger: sin egen fastlege og to i abortnemnda.
Det var en vanskelig situasjon. Skulle en kvinne unngå å bli gravid, måtte hun enten avholde seg fra sex eller benytte tungvinte og usikre prevensjonsmetoder: kondom eller pessar, hvis en ikke skulle ha avbrutt samleie. Prevensjonspillen ble først tillatt på slutten av 1960-tallet. Uansett nektet mange leger å hjelpe ugifte kvinner med prevensjon.
Ble en kvinne uønsket gravid, var søknad om lovlig abort en lang og tung prosess, som ikke slett ikke alltid førte fram. Ressurssterke kvinner kunne ordne seg, men ikke de svakt stilte. Samtidig ble sex utenfor ekteskap sterkt fordømt. Da Oslo-studentene ville ha en kvinnelige lege ved helsestasjonen for å bistå med prevensjon, ble det ramaskrik fra kristenfolket: «Det er invitasjon til hor!» Tusenvis av kvinner tok årlig ulovlige aborter hos kvakksalvere med katastrofale følger. Enslige mødre flyktet hjemmefra i skam, og barna ble stemplet som «uekte».
Før stortingsvalget i 1969 programfestet Ap, NKP og SF selvbestemt abort. Men det ble ikke lagt fram noe lovforslag. Saka var omstridt i Ap og Stortinget hadde borgerlig flertall.
Den andre kvinnesaksbølgen kom på 1970-tallet, og i 1973 fikk Ap og SV flertall på Stortinget, men bare med én stemme. Da Ap-regjeringen tok opp abortspørsmålet, ble det en hektisk korridorvirksomhet. Otto Hauglin fra SV hadde reservert seg i saka før valget. Var det mulig å finne en erstatning? Noen i Frp sa de kanskje ville støtte selvbestemt abort, hvis kvinnene måtte betale for inngrepet selv. Men venstresida kunne ikke akseptere at ressurssvake kvinner skulle bli enda dårligere stilt, og at det eventuelt skulle opprettes privatfinansierte abortklinikker for de som hadde råd.
Etter en lengre samtale ble Bjørn Unneberg fra Senterpartiet overbevist om at det var kvinnen som skulle bestemme om et foster skulle bæres fram eller ikke. Men han hadde ikke reservert seg før valget og kunne derfor ikke stemme i pakt med sin overbevisning.
Og ikke nok med dette. Det oppsto uventete problemer i stortingsgruppene til Ap og SV. Det var enighet om at abortsøkende kvinner måtte få nødvendig faglig informasjon og råd, og at det var gunstig at faren var med på vurderingene. Men nå krevde en del stortingsmenn at rådgivningen skulle være tvungen, og at mannen skulle ha rett til å delta, uansett omstendigheter. Kvinnene skulle altså likevel ikke få bestemme selv i et av de viktigste spørsmålene i livet! Og selv en voldtektsmann skulle høres. De kvinnelige representantene var rystet både i Ap og SV. Det ble intense debatter. Partienes styrende organer måtte inn, og heldigvis fikk kvinnene flertall. Så forslaget som det ble stemt over i Stortinget, innebar virkelig selvbestemt abort med frivillig rådgivning for kvinnen og deltaking av faren i den utstrekning kvinnen ønsket det.
I Stortinget ble selvbestemt abort nedstemt høsten 1974 med én stemmes overvekt. Alle de borgerlige gikk mot og argumentasjonen var svært provoserende. Kristendommen ble brukt som begrunnelse. Vi var inne i en dødslinje som folk hvis vi gikk mot Guds bud, hevdet KrF.
Det kunne blitt med dette. Men i 1975 fremmet Ap-regjeringen forslag til ny lov som kunne gjøre at flere kvinner fikk innvilget abort, selv om det ikke var selvbestemt. Kvinnebevegelsen ble rasende. Ap og SV brøt med sine valgløfter hvis de gikk inn for noe annet enn selvbestemt abort! Det var en pinefull situasjon. Selvbestemt abort var allerede avvist. Samtidig ble forsøk på å gjøre den eksisterende lova mer kvinnevennlig, avvist som «svik» mot kvinnene.
Ap og SV gikk likevel sammen om å liberalisere den eksisterende lova så langt som mulig uten selvbestemt abort. Skulle lova bli vedtatt, måtte Otto Hauglin stemme for, og jeg fikk i oppdrag av SV-gruppa å forhandle med ham og presse ham så langt som mulig. Det var krevende, men Hauglin var ingen vanlig mannssjåvinist. Han var villig til å strekke seg for å få en ordning som var bedre for de kvinnene det gjaldt, selv om beslutningen ikke skulle tas av kvinnen alene. Vi fikk innført sosiale forhold som grunnlag for abort i tillegg til de medisinske, og inngrepet kunne innvilges av bare ett av medlemmene i abortnemnda i kurante saker.
Nå ble også høyresida rasende og mente forslaget var jevngodt med selvbestemt abort. Biskop Per Lønning gikk av i høylytt protest. Men lova ble vedtatt med én stemmes overvekt, selv om den ikke kom til å vare særlig lenge.
Ved stortingsvalget i 1977 beholdt de borgerlige sine 77 stemmer, mens Ap økte til 76 og SV ble redusert til 2. Nå hadde ingen på venstresida reservert seg, og selvbestemt abort ble vedtatt 18. mai 1978 med én stemmes overvekt – fortsatt mot alle de borgerliges stemmer. Det var en milepæl. Det løste ikke alle problemer, men vi ville unngå ulovlige aborter og en urettferdig lov, og vi ville unngå å krenke kvinnenes moralske frihet og ansvar. Samtidig med lova ble det vedtatt en betydelig styrking av de svangerskaps-forebyggende tiltakene slik at det situasjonen for ressurssvake og ugifte kvinner ble bedre.