Det er det politikerne her i landet ønsker at du skal tro. Sannheten er imidlertid at når en medisin er godkjent til bruk i Norge, kommer det an på om det er lønnsomt nok å gi deg den. Hvis ikke kan du risikere å dø lenge før du behøver. De kreftlegene jeg har snakket med, måtte til slutt innrømme at det er slik.
Når legene forteller at en kreftsvulst ikke inneholder nok mengde av et bestemt stoff for å få de nye medisinene, handler det ikke så mye om medisin, som det handler om økonomi. Det er ikke alle pasienter som politikerne anser som «like lønnsomme» og på den måten iverksetter legene politikernes kyniske budskap.
Har du penger til det, kan du kjøpe deg medisin og liv selv, men det er det bare de mest bemidlede i vårt land som har mulighet til. På denne måten blir helsevesenet vårt mer og mer todelt: hvis du har penger kan du kjøpe deg både helse, forlenget liv og familielykke. I motsatt fall kan du risikere å sitte og se på at dine nære og kjære dør før de må. Fordi politikerne vil spare penger.
Politikerne selv sitter med fete forsikringer som sannsynligvis gir både dem og familien rett til livsforlengende behandling uansett hvor lønnsomme de selv er. De trenger ikke å oppleve at kona eller ungene dør før de må fordi de ikke er «økonomisk bærekraftige» nok for å få de nye kreftmedisinene.
Ikke nok med at man bryter mot alle sosiale og moralske normer som finnes, bryter man også med internasjonale konvensjoner som det offentlige Norge har bestemt at de skal følge. Det er tydeligvis ikke verdt blekket det er skrevet med en gang. Hør bare hva Internasjonal konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, del III, artikkel 12 sier. Konvensjonen er til og med lagt ut på regjeringen.no:
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/otprp-nr-3-1998-99-/id159284/sec18
1. Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk.
2. De tiltak som konvensjonspartene treffer for å oppnå full virkeliggjørelse for denne rettighet,
3. skal omfatte tiltak som er nødvendige for å:
a. Minske foster- og spebarndødeligheten og fremme barnets sunne utvikling,
b. Forbedre alle sider ved hygienen i miljø og industri,
c. Forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske, yrkesmessige og andre sykdommer.
d. Skape vilkår som trygger alle legebehandling og pleie under sykdom.
Konvensjonen trådte i kraft i Norge 3. januar 1976.
Men hvor er dere, alle dere som skal passe på at det offentlige Norge må stå til rette for de valgene de gjør (og ikke gjør), dere som sier at dere skal tale saken til «mannen i gata» og ta vare på de små og svake i samfunnet? Og hva gjør dere den dagen en av deres kjære ikke er økonomisk bærekraftige nok?