Debatt

Intensjonstyranniet

Hva har Morgan Freeman, Sylvi Listhaug og en fiktiv fotballspiller med en hang til det som på godt norsk kalles grisespill (la oss kalle hen Sergia Ramos) til felles? Svar: de mente ikke å gjøre noe galt.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er i hvert fall det man ofte blir bedt om å tro. Freemans forsvar mot beskyldninger om trakasserende og upassende oppførsel mot kvinner gjennom flere år var at han «clearly ... was not always coming across as intended». Under stormen rundt Sylvi Listhaug og hennes Facebook-post om Arbeiderpartiet var et gjentatt argument fra hennes støttespillere at man ikke måtte tillegge Listhaug intensjoner hun ikke hadde.

Dette er en klassisk unnskyldning for trakasserende eller kontroversielle ytringer og oppførsel. Vi mente det jo ikke slik, da må det jo være greit. Æresord og kors på halsen. Tilleggsargumentet er som regel at personen det er snakk om ikke kunne ha ment det som ble sagt ondt, fordi de er gode på bunnen. For å si det som det ofte sies på fotballspråket: «(s)he’s not that kind of player».

Selv om man kan godta at det i prinsippet er umulig å vite andres intensjoner, er det to store problemer med dette argumentet. Det første er at når en ytring, handling eller takling føyer seg inn i et mønster av lignende oppførsel over tid må det være lov å spørre om noen kanskje faktisk er «that kind of player». Man er det man gjør – som Flu Hartberg sa det i tegneserien Fagprat i Dagbladet 22. mars: «Vi i høyrepopulistisk parti syns det er dårlig gjort at vi blir anklaget for å være høyrepopulister hver gang vi sier noe høyrepopulistisk».

Det andre problemet er at uavhengig om man er høyrepopulist, kvinnetrakasserer eller grisespiller bare fordi man en gang eller to har sagt noe høyrepopulistisk, kommet med slibrige kommentarer eller gått inn med knottene først, gjør det dessverre ikke utsagnet, kommentaren eller taklingen mindre grisete. Intensjoner har ofte ikke det døyt å si for en handlings effekt.

I fotballen er dette ganske åpenbart: et brukket bein er et brukket bein. Når det gjelder ytringer er bildet mer komplisert, men et etablert funn innen samfunnsvitenskapelig diskursanalyse er at forskjellige typer retorikk muliggjør forskjellige typer handlinger. Når det for eksempel etableres en konspiratorisk diskurs om at et politisk parti er landsforrædere, sannsynliggjør det voldstrusler og i ytterste konsekvens voldelige handlinger mot dette partiet, noe vi så et ekstremt eksempel på 22. juli 2011. Utsagn og ytringer som bidrar til å etablere og vedlikeholde en slik diskurs, som for eksempel Listhaugs Facebook-post, bidrar dermed også til å gjøre slike handlinger mer sannsynlige, fullstendig uavhengig av intensjon.

Insisteringen på gode intensjoner leder dermed til en dobbel ansvarsfraskrivelse. Man fraskriver seg ansvar for både egen ytring eller handling og dens effekt ved å hevde at det viktigste elementet er noe som aldri kan fastslås med sikkerhet – hva man egentlig mente.

The road to hell is paved with good intentions.

Mer fra: Debatt