Solberg er invitert til å holde et foredrag om bærekraftig havøkonomi på G7-toppmøtets andre dag, hvor situasjonen for verdenshavene står på dagsorden.
Det kommer ikke alt for mange gode nyheter om fremskritt i internasjonalt samarbeid for tiden. Men etter forrige ukes FN-møte om marin plastforsøpling i Nairobi, er det lov å håpe at G7-toppmøtet gjør mer enn bare å diskutere problemene. For på FN-møtet tok flere land, inkludert Norge, for første gang til orde for en ny og rettslig bindende avtale for å stanse marin forsøpling.
Som Fijis viseminister Lorna Eden uttalte til forsamlingen: «Dette er en internasjonal krise og vi har ingen tid å miste». Og miljøminister Catherine McKenna, fra G7-vertslandet Canada, har tidligere sammenlignet kampen mot plast i havet med det internasjonale arbeidet mot klimaendringer.
En felles, eksistensiell trussel
Plastforsøplingen har på kort tid tatt plass blant de helt store truslene mot livet i havet. Sammen med overfiske, klimaendringer og ødeleggelse av leveområder, utgjør havplasten en eksistensiell trussel mot de biologiske ressursene vi alle er så avhengige av – enten de gir oss maten vi spiser eller luften vi puster. I WWFs «Living Blue Planet»-rapport anslår vi at 36 prosent av livet i havet har blitt borte siden 1970. Dette er en utvikling vi må snu.
For å få til det, må vi også løse det nyeste av de globale miljøproblemene: Åtte millioner tonn plast havner i havet hvert eneste år. Plasten spres over alt, selv til de mest øde og avsidesliggende steder på jorden. På steder som Jan Mayen plukker den lille norske besetningen opp husholdningsartikler, emballasje, fiskeredskaper, leker og ballonger som stammer fra land tusenvis av kilometer borte. Og på Stillehavsøyer som Fiji, opplever de at strendene fylles av plast med opphav langt utenfor øystatens grenser.
Norge leder an langs FN-sporet
Oppmerksomheten om plastforsøplingen har vokst kraftig de siste årene – og slett ikke bare her i landet. Forrige uke lanserte EU-kommisjonen sin nye plaststrategi, med offensive tiltak mot engangsplast og tap av fiskeutstyr. Det bli forbud mot både engangsbestikk, sugerør og q-tips i plast. Forslaget er stemplet «EØS-relevant», og vil dermed også gjelde Norge hvis det blir stående. Beslektede initiativ ser vi i flere afrikanske og asiatiske land. Kenya har forbudt plastposer og Indonesia har uttalt at de vil kutte plastutslippene sine med 70 prosent innen 2025.
Som med kampen mot klimaendringene foregår den mest omfattende, men også mest møysommelige internasjonale innsatsen i regi av FN.
Behovet for en felles retning for dette arbeidet lå bak da WWF Verdens naturfond i fjor sommer foreslo en nullvisjon for plast i havet. Daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen tok forslaget til FN, hvor det ble vedtatt allerede før jul i fjor. Foran oss står arbeidet med å omsette denne og andre gode målsettinger til praktisk politikk. Så nå må norske politikere brette opp ermene igjen.
Vi trenger en rettslig bindende avtale
Slik det er i dag står ikke land ansvarlige for den plasten de forurenser havet med, og det er ingen internasjonale krav til reduksjon av forsøplingen. Det første som trengs er et bindende globalt mål. FN-møtet i Nairobi i forrige uke var starten på prosessen med å samle verdens land til en felles respons på plastproblemet. Et av forslagene som er på bordet er en ny, rettslig bindende avtale for å stanse plastforsøplingen av havet – en avtale for havet slik Paris-avtalen er for klimaet.
Alle verdens land må være rettslig forpliktet til å redusere sine egne utslipp og på lang sikt må vi komme til null.
Viktige milepæler fremover
For at en slik avtale skal kunne etterfølges også av land med begrensede økonomiske ressurser, vil det være nødvendig med finansieringsordninger. Vi vet at store deler av plastutslippene skyldes utilstrekkelig avfallshåndtering i utviklingsland. Norges nye bistandsprogram – som i forrige måned fikk påfyll av ekstra millioner i revidert statsbudsjett – er et godt og riktig steg for å bidra til løsninger. Men på sikt trenger vi en global finansieringsmekanisme knyttet til oppfølgingen av nasjonale forpliktelser i en bindende avtale. Her kan G7-landene spille en viktig rolle med å gå foran og forplikte seg.
Månedene foran oss blir avgjørende for internasjonalt miljødiplomati. Derfor er det viktig at Solberg får G7-landene med seg videre – både mot en global avtale og finansieringen av den.
Norge i lederrollen – ute og hjemme
Alle er avhengige av havet. Med både rike og fattige land på banen, og med ambisiøse signaler fra viktige internasjonale aktører som EU og G7, er det åpning for å komme videre nå. WWF er glad for at Norge viser vei i det internasjonale politiske arbeidet, og håper regjeringen vil fortsette med det..
Samtidig må Norge befeste sin lederrolle gjennom langt mer ambisiøse tiltak på hjemmebane. EUs forslag til ny lovgivning må være et absolutt minimum for hvilke mål vi setter oss her hjemme.. Forbud mot unødvendig engangsplast og produsentansvarsordninger for alle plastprodusenter er viktige tiltak for å få bukt med problemet nasjonalt og demonstrere lederskap internasjonalt.
Som klima- og miljøminister Ola Elvestuen har slått fast, trengs det en massiv internasjonal dugnad for å redde verdenshavene. Og som alle med dugnadserfaring vet, så er det bare når alle deltar at det virkelig monner!