1968 var året med studentopprør, attentater som tok livet av både Martin Luther King og Robert Kennedy, Vietnamkrig, Beatles-musikk og uro over hele verden. Men det var også et viktig år for Drammen fordi en epoke sluttet og en annen begynte. Det er 50 år siden nye Drammen ble født.
Hvordan jeg begrunner en slik påstand? Jeg er selv innvandrer, tilhørende den største minoriteten i Drammen, nemlig norsktyrkerne. I 1968 var papirindustrien langs Drammensvassdraget på hell. Papirfabrikkene gikk med store underskudd, og de lette desperat etter billig arbeidskraft. Noen så den muligheten og begynte å importere arbeidere som både var billige i drift og som var villige til å jobbe skiftarbeid døgnet rundt. Min far var en av dem.
At øynene så i retning Tyrkia, skyldtes tilfeldigheter. Dit reiste representanter fra et bemanningsbyrå i Drammen og rekrutterte fattige tyrkere fra landsbygda. Mange av dem var analfabeter og noen bodde i hytter med jordgulv. Men de var villige til å jobbe hardt, og hensikten deres var å tjene raske kroner i noen uker, kanskje måneder, får å hjelpe sine fattige familier hjemme i Tyrkia.
I Drammen ble de tatt godt imot, nesten som redningsmenn for en papirindustri på konkursens rand. Den første delegasjonen ble visstnok hentet høsten 1968, ifølge bemanningsbyrået som rekrutterte dem. De var imidlertid bare noen få. Sommeren 1969 var det blitt flere, men likevel ikke så mange at de var synlige for andre enn kolleger og naboer. Først i 1970 og i 1971 ble tyrkerne vanlige i bybildet, og folk flest la merke til at Drammen var kommet inn i en ny tid. Drammen var i ferd med å bli en internasjonal by, med impulser fra andre land.
Samtidig rammet konkursene papirindustrien hardt på begynnelsen/begynneren av 1970-tallet. Miljøbevegelsen, som hadde begynt å få fotfeste, sørget også for å fremskynde fabrikkdøden. Fabrikkene kunne ikke lenger fritt pøse giftige kjemikalier ut i Drammenselva, og regningen for renseanlegg var det ingen av fabrikkene som hadde råd til å betale. De hadde store underskudd som det var. En industriepoke som hadde vart i hundre år, fra om lag 1870 til 1970, var over.
Hva skjedde så med den tyrkiske befolkningen i Drammen? Mange mistet jobben og forsøkte å finne seg arbeid andre steder. Fra før av hadde mange tyrkere arbeid i bedrifter som fortsatt eksisterer, Loe betong eksempelvis. Noen prøvde å livnære seg på egen hånd, med gatekjøkkener, restauranter og kolonialbutikker. Ikke bare var de kommet for å bli. Mange hentet også sine familier fra Tyrkia og mange søkte mot bydelen Fjell der en kunne kjøpe seg bolig for en rimelig penge. Det var en lykkelig investering for mange. De som investerte noen titusener i bolig i Drammen på 70-tallet, sitter i dag godt i det.
Vi ser altså to viktige epoker som griper i hverandre: Industribyen Drammens fall og den moderne, internasjonale Drammens begynnelse. Drammens historie er på mange måter bemerkelsesverdig. For mange industribyer har de siste tiårene vært en lang lidelseshistorie med økonomisk tilbakegang, høy arbeidsledighet og stagnasjon. Slik er det ikke i Drammen som er en av de byene i Europa som har klart overgangen fra industrisamfunn til et moderne, multikulturelt samfunn best. Drammen har hatt en eventyrlig byutvikling, og jeg vil hevde at innvandrerne har noe av æren for dette. Fjell er for eksempel den bydelen i Drammen med lavest kriminalitet og lavest rusproblemer.
Selvsagt lukker jeg ikke øynene for at Drammen, som alle andre multikulturelle byer, har sine utfordringer, men jeg synes samtidig at det er grunn til å feire det moderne Drammens første 50 år, og den fantastiske byutviklingen vi har sett disse årene. Det er grunn til å feire den internasjonale byen, at Drammen på så mange måter viser vei innenfor mangfold og integrasjon. Det er grunn til å feire at vi har klart overgangen fra et industrisamfunn på hell til å være Norges kuleste by.
Derfor har jeg tatt et initiativ overfor ordfører Tore Opdal Hansen. Når feiringen finner sted, er ikke opp til meg. Overgangen var som kjent glidende, fra 1968 og til 1971. Vi er derfor ikke låst til en spesiell dato eller et spesielt år, men en feiring er på sin plass.
I den forbindelse har jeg også tatt initiativ til at det samles minner, det vil si bilder, historier og annet skriftlig og muntlig i materiale fra slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. De første tyrkerne som kom til Drammen, er i ferd med å gå bort, og fortellinger om en industrihistorie og innvandrerhistorie med dem. Deres historie, samt historien fra kolleger, naboer og venner, tyrkiske og norske, er vel verdt med å ta vare på. Vi snakker om Elvebyens Drammens sjel og historie, verken mer eller mindre.
Jeg kommer også til å starte en tospråklig Facebook-gruppe som forhåpentligvis når langt inn i den tyrkiske landsbygda og hjem i stuene til norske kolleger, for på den måten å samle unikt materiale for ettertiden, og som kan vises fram på en utstilling.
I 2020 blir enda et nytt Drammen født, da et Drammen som består av de tre kommunene Svelvik, Drammen og Nedre Eiker. Innvandringen til Drammen var ikke bare til Drammen by. Også Nedre Eiker har en betydelig innvandrerbefolkning. Jeg lufter derfor også ideen om dette bør være et prosjekt for alle tre kommuner, for Nye Drammen kommune, og dermed en utstilling som varer inn i 2020, for å minne oss om Nye Drammens identitet og historie.