Når West Johnsen både på Twitter og i Dagsavisen slår et slag for litt små-parkering i sykkelfeltet er det uheldig. Det er selvfølgelig ikke lov, men verre at det gjør det utrygt og usikkert for de som vil sykle. Det er akkurat slike slike ting som gjør at mange ikke tør å sykle.
For det andre er det livsfarlig. For når bilen står i sykkelfeltet må hun som kommer syklende svinge ut i gata for å komme forbi. Er føreren av leddbussen eller lastebilen som kommer bakfra i større fart i Dronning Eufemias eller oppover Strømsveien, eller ned Ensjøveien, klar?
I Oslo har tidligere byråd gjennom mange år prioritert ned trygg sykkelinfrastruktur. Kombinert med stadig mer biltrafikk gjorde det at stadig færre syklet. De som fortsatt turte å sykle fikk pragmatisk sykle litt på fortauet, litt i veien og litt her og der. Dårlig og utrygt for de som vil sykle, og elendig for de som vil gå. Denne «pragmatiske» måten å sykle på er resultatet av bilbasert byplanlegging, og ikke noe vi trenger mer av.
København er kanskje verdens beste sykkelby. Der sykler man ikke på fortauene, og det står ingen biler som «skal bare» i sykkelfeltene. Det skyldes ikke at københavnerne har fått mange pekerfingerforelesninger om sykkelkultur. Det skyldes at København har bygget et trygt sykkelnett over hele byen, ofte fysisk adskilt fra veien. Bilister, folk som sykler og gående er skilt fra hverandre. God sykkelkultur kommer av god sykkelinfrastruktur.
Nå gjør vi dette i Oslo. Siden vi tok over sykkelveiutbyggingen i byen har MDG og det rødgrønne byrådet bygget ca. 20 km ny sykkelinfrastruktur, og i år kommer 15 km til. Snart har vi fått til et sammenhengende sykkelnett i Oslo. Samtidig tar vi nå i bruk københavnløsningen «opphøyd sykkelfelt» – som er sykkelfelt med en skikkelig kantstein mot kjørebanen, slik at det skal være klinkende klart at hit skal ingen biler.
Alle skal kunne sykle dit de har lyst i byen vår, enten de er 8 eller 80. Da må sykkelinfrastrukturen være trygg for alle.