Debatt

Trenger vi historikeren?

Israel tror at historien kan tas til inntekt for Israels rett til ekspansjon og kontroll.

70 ÅR: Mens Israel feiret landets nasjonaldag og 70-årsjubileum for statens opprettelse i 1948, demonstrerte palestinere på grensen til Gaza-stripen. FOTO: MOHAMMED ABED/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

En av de mest langvarige konfliktene i Midtøsten er igjen blusset opp. 14. mai feiret Israel landets nasjonaldag og 70-årsjubileum for statens opprettelse i 1948, samtidig som USA flyttet sin ambassade til Jerusalem. Mens konfettien dalte over jublende israelere, demonstrerte fortvilte palestinere på Gazastripen, hvor 60 mennesker ble skutt og drept, og flere tusen ble såret. Palestinerne markerte på sin side at det er 70 år siden Al-Nakba, «Katastrofen» som sendte dem på flukt. Ikke sjelden i debatten om denne konflikten ser vi at de som uttaler seg benytter begrepet historie for å legitimere sitt syn. Konflikten må ses i lys av sin fortid, men det blir et problem når debattantene ikke har satt seg inn i historien. Historien står igjen som et hult poeng for den ene parten.

Israels president Benjamin Netanyahu takket denne uken Donald Trump for å ha bidratt til å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad: «By recognizing history, you have made history». Her blir selve historien brukt som et sterkt argument for at dette er det riktige å gjøre – historien viser at Israel har rett til å ta det som er deres. Historieinteresserte vet imidlertid at historien er mer kompleks enn som så.

Britiske tropper forlot Palestina i 1948, som etter første verdenskrig hadde vært et britisk mandatområde. De etterlot et område i kaos, der sionister og palestinere kjempet om å kontrollere territoriet. Palestinerne kjempet for et territorium der de hadde bodd i generasjoner, mens sionistene kjempet for en jødisk stat etter århundrelang forfølgelse og Holocaust. På det tidspunktet hadde antallet jøder i området økt fra omkring 80.000 ved århundreskiftet, til 600.000. Til gjengjeld bodde det omkring 1,3 millioner palestinere i området. Da David Ben-Gurion erklærte den israelske staten for opprettet 14. mai samme år sendte det rundt 750.000 palestinere på flukt. Siden opprettelsen har krigene kommet på løpende bånd, med vold fra begge sider.

Israel har kommet seirende ut av kampen om territoriet. Dette har drevet millioner av palestinere på flukt til andre deler av Midtøsten, og til de palestinske selvstyreområdene Gaza og Vestbredden. Selv med Israels seier i kampen om territoriet står flere av de israelsk-okkuperte områdene uten FNs anerkjennelse som israelsk territorium. Her står vi i dag, og Israel-Palestina-konflikten er fortsatt uløst.

Netanyahu har helt rett – vi må erkjenne historien. Men problemet er at det innebærer å forstå den. Det virker som om han og Trump ikke har gjort det, når de tror at historien kan tas til inntekt for Israels rett til uhindret ekspansjon og kontroll. Historien viser at også palestinerne har rett til å fortsette sine liv i området.

Ukurant historiebruk

Tendensen til upresis historiebruk ser vi også klart i den norske debatten om konflikten. I Dagsnytt atten den 14. mai argumenterte Christian Tybring-Gjedde (Frp) for at også Norge bør flytte sin ambassade til Jerusalem fordi «det er opp til Israel å bestemme hvilken by som skal være deres hovedstad». Bjarte Ystebø, redaktør for den kristne avisen Norge i Dag, kalte Trumps flytting av ambassaden for en «fredelig og diplomatisk handling». Tybring-Gjedde og Ystebø glemmer at Israels suverenitet er problematisk fordi palestinerne også har rett til områder. Jerusalem er en omstridt by, fordi den er viktig for mange ulike folkegrupper, og et maktsentrum i Midtøsten. FN har tydelig uttalt at byens status kun kan avgjøres gjennom felles forhandlinger, dette kan verken Israel eller USA bestemme alene.

Ystebø fortsetter sin feiltolkning av historien når han påstår at konflikten mellom Israel og Palestina ikke først og fremst er en territoriell konflikt, men at antisemittiske holdninger i Midtøsten er hovedproblemet. Et kort sveip i nærmeste historiebok viser en sammensatt konflikt, men at retten til å leve på palestinsk-israelsk jord er avgjørende. Jødiske eller ei – sjansen er stor for at palestinerne ville blitt tilsvarende provosert hvis en annen gruppe mennesker kom og presset dem ut fra sine hjem.

Både Tybring-Gjedde og Ystebø er kritiske til de palestinske demonstrasjonene. Tybring-Gjedde «vil [...] oppfordre palestinerne til nå å prøve å ta tak i sin egen sak, og ikke bare tro at hver gang de skal få noe bedre liv så er det Israels okkupasjon – såkalte okkupasjon – som gjelder». For det første antyder han at det ikke er snakk om en okkupasjon. FN har krevd at Israel skal trekke seg tilbake fra okkuperte områder, men med unntak av Sinaihalvøya er ikke dette gjort.

For det andre overser Tybring-Gjedde og Ystebø de massive hindringene som ligger i veien for palestinerne i Gaza. «Folk der er desperate fordi det er lite rent vann, lite mat og lite strøm», sier historiker Marte Heian-Engdal til Aftenposten (15.5.2018). Hun beskriver situasjonen blant mange palestinere i Gaza som håpløs. De humanitære forholdene er kritiske: Det er ett av verdens tettest befolkede områder, med få naturressurser, og tørr og utarmet jord. Palestinerne i disse områdene lever under konstant frykt for Israel. Tybring-Gjedde og Ystebø forventer likevel at folket i Gaza skal «skape sitt eget land, sin egen organisasjon… og prøve å gjøre det beste for seg selv». Historien til palestinerne viser at de har manglet ressurser og frihet til å gjennomføre dette.

En av debattantene i  Dagsnytt atten var historieprofessor Hilde Henriksen Waage, en av Norges fremste Midtøsten-eksperter. Da er det symptomatisk at Tybring-Gjedde tar historiebegrepet i sin munn med den største selvsikkerhet, samtidig som at han trodde Waage jobbet i NRK og dermed tilsynelatende ikke vet hvem Waage er. Debatten om en av de viktigste konfliktene i vår tid lider under mangel på kunnskap om fortida. For å løse Israel-Palestina-konflikten må i det minste historien, i sin kompleksitet, være på plass.