Norges uttalte offisielle Russland-politikk har lenge vært å balansere vår allianse med USA og NATO med vårt naboskap med Russland. Dersom det er riktig at en tidligere norsk tjenestemann fra miljøet i nord, med gode samarbeidsrelasjoner til Russland, har løpt ærend for den norske etterretningstjenesten, har denne politikken mistet sin troverdighet.
Isolert sett vitner saken vedrørende spionsiktede Frode Berg om en enkeltpersons tragiske skjebne. Samtidig kommer man ikke unna det paradoksale i at en person som har viet store deler av sitt liv til å jobbe med å forbedre relasjonene over grensen, blir fengslet og siktet for spionasje. Helt absurd blir det likevel ikke før den spionsiktede, russlandsvennlige nordmannen opplyser at han har hatt oppdrag for den norske etterretningstjenesten.
I et større perspektiv handler imidlertid ikke denne saken om Frode Berg. Det handler om en radikal endring av det som i mange år har blitt ansett som en vellykket og god norsk Russland-politikk. Ser vi tilbake på den politikken Norge har ført i møte med Russland siden den kalde krigen, vil det være vanskelig å si at Norge har gjort noe annet enn et godt stykke statsmannskunst. For selv om vi på den ene siden har vært et trofast NATO-medlem og alliert med USA, har vi også fått til mye godt samarbeid med Russland. Dette gjelder ikke minst i den nordligste delen av landet vårt, hvor flere års arbeid har blitt lagt ned for å få til et godt barentssamarbeid med kulturutvekslinger og folk til folk-samarbeid. Dette har også vært med på å opprettholde forbindelsen mellom Norge og Russland i ei tid hvor kontakten på et høyere politisk nivå ikke har vært like god.
Etter Russlands annektering av Krim og landets handlinger i Øst-Ukraina i 2014, har det hersket usikkerhet om Russlands intensjoner på den internasjonale arenaen. Det har, naturlig nok, også gjort at norske myndigheter har sett seg nødt til å reagere. Men desto viktigere har det også vært å skille de storpolitiske overtonene, som er i overensstemmelse med våre allierte, med de bilaterale relasjonene vi har til Russland i nordøst. Og selv om vi etter 2014 har sett at det bilaterale forholdet har kommet i skyggen av vår Russland-politikk som NATO-alliert, har retorikken fra myndighetene likevel vært at vi har et viktig bilateralt forhold til Russland i nord – som skal opprettholdes og videreføres. Dette er også Norges uttalte Russland-politikk i dag. Likevel blir det mer og mer tydelig gjennom de signalene som kommer fra norske myndigheter at dette er to uforenlige størrelser.
Dersom en slik todelt Russland-politikk skal fungere, er det essensielt at man skiller de to størrelsene fra hverandre. For rent politisk er det i utgangspunktet ingenting i veien for at Norge skal vektlegge en tydelig Russland-politikk i en tid hvor det hersker usikkerhet om Russlands intensjoner. Likevel skal det være mulig å la de bilaterale forbindelsene i nord gå sin gang. Det essensielle for at denne todelte politikken skal fungere, er likevel å være tydelig på at det dreier seg om to ulike politiske områder.
Problematisk blir det først dersom man bruker det ene området for å oppnå vinning på det andre. Og det er det som nå ser ut til å være faktum i nord. Bildet av Norge som en pragmatisk part som evner å balansere forholdet til både USA og Russland har da tilsynelatende falt sammen – representert gjennom bilder av en fortvilet nordmann som klamrer seg til sprinklene i et bur i Moskva. For én ting er å balansere to diskurser mot hverandre. At forholdet mellom disse to diskursene de siste årene har vært ubalansert, med at den ene har skygget over den andre, kan også i en politisk kontekst forsvares. Noe helt annet er det når den ene diskursen trenger inn i den andre, og hvor målet er å bruke en diskurs til å oppnå vinning for en annen. At dette da fremstilles som det gjør i russisk presse, kan derfor ikke komme som noen overraskelse på noen.
Om man i Russland kaller dette CIA-operasjoner, spionasje eller Frode Berg – blir da irrelevant. For dersom det er slik det nå ser ut – at Norge har brukt et i utgangspunktet konstruktivt samarbeid som en plattform for å drive etterretning for NATO, går vi nå inn i en helt ny æra i norsk-russiske relasjoner. Ikke bare ødelegger dette det overordnede sikkerhetspolitiske samarbeidet vi har hatt med Russland, det ødelegger også for de mange plattformer og institusjoner som over flere tiår har blitt skapt for å sikre et godt samarbeid og god kontakt over grensa i nord.
Norske myndigheter har repetert setningen om at «vårt forhold til Russland er varig endret» siden annekteringen av Krim i 2014. Og beklagelig nok for Frode Berg, kan det se ut som at han ble symbolet på hva som egentlig lå i disse uttalte ordene. Norge anno 2018 mener tilsynelatende at det er greit å bruke et miljø i nordøst, som i mange år har drevet brubygging over landegrensa, til å rekruttere etterretningsagenter som skal «gjøre ærender» i Moskva. At Norges offisielt uttalte Russland-politikk er å videreføre det bilaterale samarbeidet, mister da sin troverdighet. I Norge, så vel som i Russland. Aller verst er nok sistnevnte, da dette gir vann på mølla til et propagandaapparat som vil bruke denne typen informasjon for det den er verdt. Da ligner Norges spill overfor Russland farlig mye på russisk rulett. Med en innsats vi ikke har råd til å tape.