For to generasjoner siden var det vanlig at alle i en vennegjeng på fem ville velge å konfirmere seg i Den norske kirke. Dagens ungdommer tar andre valg: i en vennegjeng på fem er det tre som velger kristen konfirmasjon, én som velger Humanistisk konfirmasjon, og en til ville kanskje velge å ikke konfirmere seg i det hele tatt. Det forplikter.
Frihet til å leve våre liv slik vi ønsker er det noe aller viktigste vi har. Selv om vi er godt vant til stort sett å kunne ta frie valg her i Norge, er det ekstra verdifullt å bli minnet på det nå i mai når jeg ser tusenvis av festpyntede ungdommer og deres familier feire konfirmasjonstid. Det er tid til å løfte blikket, og til å diskutere med andre unge om temaer og verdier de kanskje ikke har tenkt på før, eller satt ord på før.
Å gi ungdommene valget om de vil konfirmere seg kristent, humanistisk, eller ikke i det hele tatt, er blitt godt forankret i vår kultur. Heldigvis. For slik var det ikke for over 65 år siden da Kristian Horn, stifteren av Human-Etisk Forbund, organiserte borgerlig konfirmasjon for første gang, eller «Kurs i godt medborgerskap», som det het den gangen. Horn ønsket å tilby sin datter et alternativ til det kristne tilbudet.
De som konfirmerte seg borgerlig på 1950– og – 60 tallet kan fortelle at de husker det som det første selvstendige valget de tok. Ofte var det ikke enkelt, noen ganger kom presten på døra for å få foreldrene til å stoppe ungdommen, noen måtte utsette konfirmasjon i ett år for å få tenkt seg om de ville ta kostnadene med å velge utenfor normen. For mange var det likevel en begynnelse på et liv med selvstendige, frie valg.
I dag er det ikke ofte vi hører om ungdom som ikke får tatt et selvstendig konfirmasjonsvalg. Samfunnet endrer seg og vi endrer oss, heldigvis. Vi har aldri hatt større pågang for humanistisk konfirmasjon enn nå. Hele 11.500 ungdommer velger våre seremonier og kurs i år for å diskutere temaer rundt etikk, menneskerettigheter, kritisk tenkning, sine egne grenser og valg, hvordan de ønsker å leve livet sitt og hva meningen med livet er.
Det sier noe om hvilket samfunn de forventer å møte når de blir voksne og skal ta egne voksne valg – et samfunn hvor det finnes ekte glede over mangfold og hvor livssynsfrihet blir tatt på alvor. Et samfunn der det finnes et humanistisk alternativ i ulike livsfaser og situasjoner for de som ønsker å skape livssynsgrunnlaget sitt rundt humanismen.
Dessverre kommer mange av dagen unge til å bli overrasket i møte med det offentlige fordi det er langt fra så mangfoldig som vi liker å tro. Samfunnet er fremdeles bygget opp som for to generasjoner siden. Det finns for få lokaler som er store, flotte og fleksible nok til å gi verdige rammer rundt ulike seremonier for markering av livets ulike faser.
Hvis de en gang skulle få behov for å diskutere etiske dilemmaer, drøfte sine valg eller trenge en samtalepartner er det langt mellom kvalifisert fagpersonale som jobber med livssynbetjening på sykehusene og i Forsvaret. Dersom ulykken skulle skje og en pårørende dør, så er det en prest som banker på døra med budskapet. Prester gjør en utmerket jobb, men vi må innse at et mangfoldig samfunn krever ordninger som er relevante for oss alle.
Vi må spørre oss hvilket samfunn vi ønsker å bygge for våre ungdommer og konfirmanter. Det er ingen grunn til å tro at Norge blir mindre mangfoldig i fremtiden. Jeg vil oppfordre våre politikere til ta det med seg når den nye stortingsmeldingen om tro og livssyn i Norge skal skrives. Samfunnet er i endring og vi alle må ta ansvar – og ikke minst må vi ta våre ungdommer og deres fremtid på alvor.
