Fribyen Nye Drammen?

Et menneske sitter i et trangt rom. Alene med alle ordene. Ord om brutalitet. Forfølgelse. Mord. Side på side med ord. Fra et menneske med ordet i sin makt. Men mektige mennesker, beruset av egen makt og i konstant jakt på mer makt, frykter ordets makt. «Kva hjelp det å skape all venleik i verda, når Ordet lyt tapa for svolten og sverda?» spurte vår egen dikter Tor Jonsson med mørket som følgesvenn. Men lysglimt trengte seg fram: «Slik undrast og spør vi i motlause stunder. Men hugse det bør vi: Eit ord er eit under.»

Drammen blir til Nye Drammen 1. januar 2020, av de tre nåværende kommunene Drammen, Svelvik og Nedre Eiker. Nytt kommunevåpen skal lages, og innbyggerne har blitt invitert til å komme med forslag og stemme over ulike forslag som er kommet inn. Selv har jeg stemt på et forslag som viser mark og fjord og viktigst: bruer. Bruer over elv og fjord, men det aller viktigste for meg er menneskebruer. Frp-politiker Lavrans Kierulf viser sann arroganse når han i Drammens Tidende 7. mai uttaler at vi kan glemme et nytt kommunevåpen siden vi allerede har ett: Drammens byvåpen. Men som John Gunnar Lislelid uttaler i artikkelen: «Dette dreier seg om følelser. ( ) Svelvik og Nedre Eiker skal også bygge en ny identitet.»

Hva med å tenke videre på denne nye identiteten? Kunne Nye Drammen bli Fribyen Nye Drammen? Ideen om et nettverk av byer som erklærer seg som fristeder for forfulgte forfattere, ble lansert i 1994 som en reaksjon på en fatwa (dødsdom) utstedt av den mektige ayatolla Khomeini i Iran den 14. februar 1989 mot Salman Rushdie. Rushdie hadde, som kjent, skrevet boka Sataniske vers som ayatollaen mente var blasfemisk.

En friby er en by som har påtatt seg å være vertskap for en forfulgt forfatter, journalist, kunstner i opptil to år. Stavanger ble Norges første friby i 1996. Alle forfulgte forfattere kan søke om å bli fribyforfattere. I Norge er Bergen, Bø, Drøbak, Harstad, Haugesund, Kristiansand, Levanger, Lillehammer, Molde, Oslo, Skien, Stavanger, Tromsø og Trondheim fribyer (Norsk PEN). Burde ikke Drammen snart komme på denne lista?

Som så mange drammensere nyter jeg den vakre byen vår med bla. Papirbredden. Bygninger som huset papirindustri, er blitt bygninger som tar vare på ordene i våre bøker, i tidsskrifter, i aviser, i radio, i scenekunst. Og sist, men ikke minst, er Høgskolen i Sørøst-Norge, som ligger på Papirbredden, nå blitt Universitetet i Sørøst-Norge.

Elvebyen Drammen har ønsket å bygge bruer, ikke murer. Nye Drammen skal finne og videreutvikle sin identitet. I enhver identitetssøking er to ord vesentlige: identitetsbekreftelse og perspektivutvidelse. Vi har nylig lagt 1. mai og 17. mai bak oss. I sin 1. mai-tale i Drammen gjorde Sylvi Listhaug et stort poeng av at lederen av et annet parti skulle være født med et spiseredskap i munnen, og at det snart var nok innvandrere i byen vår. «Drammen er vel den nest største innvandrerbyen og må være forberedt på de utfordringene det innebærer.» (Dagsavisen Fremtiden 2. mai). Til opplysning: Drammen har tatt imot innvandrere i snart 60 år. På 1960-tallet kom sterkt ønskede arbeidsinnvandrere fra Tyrkia og Pakistan. Mange fikk arbeid i den nevnte papirindustrien langs Drammenselva. I bydelen Fjell, den bydelen som har flest innbyggere med minoritetsbakgrunn, la politiet i sin tid ned bydelspolitiet fordi kriminaliteten der ikke var høyere enn i andre bydeler, og Fjell skole har vært en foregangsskole i arbeidet med inkludering.

Drammen var tidlig ute med gratis kjernetid i barnehagene, noe vi lærere raskt så svært gode språkresultater av når 6-åringer med minoritetsbakgrunn begynte på skolen. Klassereisen hos andre og tredje generasjon innvandrere er også oppløftende. Prosentvis er det for eksempel flere jenter med minoritetsbakgrunn på de mest krevende studiene sammenlignet med studenter med majoritetsbakgrunn.

Vi har fått til mye i mangfoldsbyen, men noen skjærende, ustemte toner har kommet fram i det siste. FrPs Jon Helgheim ønsker et nasjonalt forbud mot et ikke-eksisterende problem, nemlig bønnerop. Dette ble vedtatt på FrPs landsmøte. I Vårt Land 24. april forkynte Helgheim: «Jeg blåser i hva menneskerettsbestemmelser sier i denne saken. Jeg er opptatt av at folk skal ha fred og ro i sine nærmiljøer.» Dette sier mannen som tilhører et parti som heier på fri flyt av vannskutere og sterkt lydforurensede snøskutere.

Jeg skal gjøre mitt beste for at Helgheim ikke får fred og ro når slike usaklige utsagn ropes ut. Jeg klapper heller ikke i hendene når den samme politikeren forteller at «ventebarna» våre skal nektes skolegang. Både Barneombudet, Elevorganisasjonen og flere lærerorganisasjoner ønsker å gi disse ungdommene rett til skoleplass i den vonde ventetida der mange av dem herjes av angst og selvmordstanker.

Den neste ut i dette selskapet er Siv Jensen som vil «fjerne den rødgrønne sausen» og overta styringen av de store byene slik hun uttalte til sine landsmøtedeltakere 29. april. Men hvem sauser det til? Kanskje nettopp denne dama som også uttalte at mange innvandrere, etter år her i Norge, ikke var «norske i hjertet.» Hjerterått, spør du meg.

Så over til de samstemte tonene: Årets 17. mai-forestilling i Drammens Teater viste bla. et fantastisk samspill der indiske sitartoner formidlet av norsk-indiske Rohini Sahjpal og tablatrommene til broren Jai Shankar fant rytmen sammen med tonene til den norske saksofonisten Bendik Hofseth. Og årlig arrangeres det i Drammen Sacred Music Festival, Gjestebud og Globusfestivalen, alle i mangfoldets tegn.

Elver er i bevegelse. Elver frakter mennesker fra noe til noe. Når elvebyen Drammen blir til Nye Drammen, hva om det kunne finnes rom til fribyen Drammen? Å gi honnørord konkret innhold krever styrke. Å manøvrere i stri strøm trenger mot.

Men la oss aldri glemme: Det er bare død fisk som flyter med strømmen!