Vår største kunstner, hvis internasjonale berømmelse bare har steget etter hans død - Edvard Munch - isolerte seg på sin eiendom Ekely siste del av livet, hvor han arbeidet med landskapet rundt seg som motiv. At atelieet han oppførte og landskapet rundt må bevares, er en selvfølge. Både som vår nasjonale arv og en verdensarv. At Munch testamenterte alt til Oslo kommune, skulle sikre dette for ettertiden.
Men hva skjer? Oslo byantikvar, som skal verne det verneverdige i byen vår, har godtatt følgende: Et spektakulært og aggresivt prangende bygg kan oppføres i Munchs landskap, kloss innpå hans eiendom! Noe som vil tilrekke seg stor oppmerksomhet og dominere og endre området. Også Riksantikvaren, vår høyeste beskytter av det verneverdige i landet, har godtatt samme bygg på samme sted!
Begge antikvarene har mottatt mangfoldige klager fra kunstnere og andre, men har unnlatt å aksle sitt ansvar. Hadde Munch levd ville han motsatt seg dette, som må ses som et usselt tillitsbrudd mot vår største kunstner.
Den manglende viljen til å verne om arven etter Munch viser et amerikanisert Norge fullstedig styrt av økonomiske interesser. Pengefolk kan finansiere store prosjekter som får godkjennelse, uansett hvilke verdier som raseres. Amerikaniseringen har ikke minst fått dominere i kulturlivet, noe som gir seg utslag også i denne saken. En sjokkert finsk kollega sa at noe slikt ikke kan skje i vårt naboland Finland, hvor de støtter opp om minnet av sine store døde.
Snøhetta har grunn til å være stolte av sin internasjonale suksess, men får de aldri nok? For det er dem som uten blussel skryter i et amerikansk tidsskrift av at de vil bygge et «house to die in» «on a plot of land next door to the estate of Edvard Munch, the expressionist painter of «the Scream».
Det er altså et poeng for Snøhetta å nettopp legge seg kloss innpå Munch, et poeng som de markedsfører seg med også internasjonalt. Denne innpåslitenheten er påfallende. Hvorfor tar de ikke hensyn til de mange protestene fra folk som er opprørte over det som ser ut til å skje rundt arven etter vår største kunstner?
Snøhetta står sammen med Selvaag om planene, så de har penger til å kjøpe seg en hvilken som helst annen tomt for sitt oppsiktvekkende «dødshus». Istedet bruker de sin innflytelse i mange kanaler for å påvirke opponionen til støtte for sitt prosjekt, nettopp der de kan dra nytte av nærheten til Munch. Saken må avvises på et kulturpolitisk grunnlag, så den ikke ender i en internasjonal skandale!
Merk at «dødshuset» skal huse en kunstner som er blitt sammenstilt med Munch i Munch-museet. Det kan ha gått til hodet på vedkommende, som ikke virker hemmet av beskjedenhet. Og ytterligere assosiering med den store Munch kan saktens fremme karrieren, og økonomien til dem som satser på ham.
Men eventyret er ikke ute!