Jan Bøhler skal ha honnør for at han ønsker å gjøre noe med de sosiale forskjellene i Oslo-idretten. Men like alvorlig som klasseskillet innen idretten, er de sosiale forskjellene blant barn på kulturfeltet. Og det som gjør vondt verre er at i idrettsnasjonen Norge klarer idretten alltid å albue seg foran kulturen i kampen om oppmerksomhet, offentlige bevilgninger og sponsorstøtte.
De som styrer byen i dag skal roses for at de har tatt tak i etterslepet Høyre og de borgerlige etterlot seg når det gjelder vedlikehold og rehabilitering av baner og idrettsanlegg, og at det også bygges nye anlegg. Men det mangler et større krafttak på kulturfeltet.
Som ferskt styremedlem i St. Hallvard-guttene er jeg overrasket over hvor lite som brukes på kulturaktiviteter for barn sammenlignet med idrett. Guttekoret, som har navn etter Oslos skytshelgen, øver fast i Grønland kirke, og har spesialisert seg på gregoriansk sang, middelalder- og renessansemusikk. St. Hallvard guttene er et godt eksempel på hvordan kultur nedprioriteres:
Forestill deg at juniorlaget til en fotballklubb hjemmehørende i Oslo hadde et nivå som ga dem en stående invitasjon til å dra over til England en gang i året for å spille oppvisningskamp på Wembley, og at José Mourinho, eller en tilsvarende størrelse, hadde ytret ønske om å fly inn til Oslo for å dele sin fotballfaglige kunnskap med de norske unggutta, og personlig undervise dem i midtbanespill. Ville de blitt avspist med 100.000 kroner i driftsstøtte fra Oslo kommune?
Tankeeksperimentet over er ikke helt virkelighetsfjernt. St. Hallvard-guttene er det eneste guttekoret i Nord-Europa som har en stående invitasjon fra Vatikanet om å opptre som liturgisk kor i Peterskirken i Roma, noe koret gjør hvert år. Nylig ytret verdens fremste ekspert på gregoriansk sang, professor Daniel Saulnier, at han gjerne tar turen fra Frankrike til Oslo for å dele sin spisskompetanse med koret og personlig undervise de norske koristene i noen dager.
Det spesielle med St. Hallvard-guttene, i tillegg til repertoarvalg og ambisjonsnivå, er den sosiale profilen. Mye av det klassiske musikkmiljøet er dominert av den etnisk norske øvre middelklassen som har råd til å betale for privattimer. St. Hallvard-guttene representerer et alternativ. Koret tilbyr en høykvalitets musikkutdanning til en svært lav kostnad, rekrutterer mange barn av innvandrere, og fungerer som en integreringsmaskin. Koret rekrutterer kun basert på sang-glede og sang-kvalitet, og flere av guttene som har deltatt i koret har senere valgt karrierer innen sang og musikk. Noe annet som særmerker St. Hallvard-guttene er at koret er religiøst uavhengig og åpent for alle uansett livssyn.
En skulle tro at St. Hallvard-guttenes kunstneriske nivå, den sosiale profilen, det at koret fungerer som en rekrutteringsbrønn for Oslos musikkliv, samt at koret i tillegg er religiøst uavhengig, ville sikre koret betydelig økonomisk støtte fra det offentlige. Men slik er det ikke.
På Oslo kommunes nettsider kan man lese om tildelinger av driftsstøtte til musikklivet. Oslo Domkirkes Guttekor, som har statskirken i ryggen, fikk kr 300.000. St. Hallvard-guttene, som har ingen i ryggen, fikk kr 100.000. Slik har det vært både i 2017 og 2018.
Sammenligner man med idretten så koster det, ifølge Jan Bøhler, mellom kr 200.000 og 300.000 å drifte en kunstgressbane om vinteren, selv uten undervarme. Oslo har 93 kunstgressbaner. At bare 16 av dem ligger i Groruddalen kan oppleves som urettferdig, men alt er relativt.
Byrådet bør gjøre noe drastisk for å øke bevilgningene til kulturaktiviteter for barn og ungdom. I tillegg er det behov for at man i større grad vektlegger å utjevne sosiale forskjeller når midlene tildeles.