«Skolen skal være en trygg mestringsarena for norske 6-åringer», skriver Mathilde Tybring-Gjedde i Dagbladet 19. april, som svar på mitt innlegg uka før, hvor jeg skriver om at norske 6-åringer ikke får skolestarten de ble lovet ved innføring av seksårsreformen. I det samme innlegget skriver jeg om et nylig avholdt stortingsseminar hvor både Tybring-Gjedde og jeg deltok. Innlederne besto av fagfolk fra det pedagogiske og det medisinske feltet, og de hadde alle samme klare budskap – 6-åringenes behov blir ikke tilstrekkelig ivaretatt i overgangen mellom barnehage og skole.
Videre skriver Tybring-Gjedde at jeg «glemmer å nevne at senere evalueringer viste at elevene ikke lærte mer av denne reformen». Når forglemmelser først er lagt på bordet – la oss leke glemmeleken.
Tybring-Gjedde glemmer selv å nevne at evalueringen viste at elevene heller ikke lærte mindre. Hun glemmer også å nevne at det første skoleåret skulle være en lekende tilnærming til skoleløpet, at det skulle settes inn to lærere om elevgruppen besto av mer enn 18 elever og at den formelle leseopplæringen skulle starte på 2. trinn. Det nevnes heller ikke at den ikke sa noe om hvordan 6-åringene opplevde overgangen fra barnehage til skole eller hvorvidt skolen klarte å ivareta dem. Ei heller nevnes det at reformen var et ledd i det politiske arbeidet med å frigjøre barnehageplasser, da kapasiteten i barnehagene var sprengt.
Videre glemmer Tybring-Gjedde å nevne at PISA-resultatene i 2015 viser at vi er tilbake på det samme nivået i lesing og regning som i henholdsvis 2000 og 2003 – i årene mellom har resultatene vært lavere. Hun unnlater også å nevne at det i tillegg til de statlige kartleggingsprøvene skal gjennomføres lokalt vedtatte prøver. Legg også til kontroversielle øveprøver og såkalte generalprøver, som enkelte skoleeiere krever at gjennomføres i forkant av kartleggingsprøvene – prøver som er ment å skulle avdekke elever som strever litt, som trenger ekstra støtte og som kanskje vil utvikle lærevansker.
Simon Malkenes, en av de tydeligste lærerstemmene i skoledebatten, omtalte disse elevene som «de usynlige elevene» under stortingsseminaret. Skoler, rektorer og lærere forventes å sørge for «gode resultater». Osloskolen uttaler i egne dokumenter at de ikke finner seg i at noen av elevene deres scorer under bekymringsgrensen på de statlige prøvene. Både lærere og foreldre har stått frem i media, og fortalt om hvordan elevene forberedes. Med andre ord; det jobbes for og skrytes av tall som ser fine ut på papiret, mens elevene som egentlig trenger ekstra støtte og oppfølging blir usynlige. Disse nevnes heller ikke av Tybring-Gjedde.
Glemt er det tilsynelatende også at det på stortingsseminaret ble uttrykt stor bekymring rundt det økende antallet barn og unge som rammes av utmattelse og smerter, at det er en økende andel barn og unge som utvikler psykiske utfordringer og at 29.000 elever (fra 5. trinn til 3 VGS) oppgir å bli mobbet 2–3 ganger i måneden eller mer, i Elevundersøkelsen fra 2017. Og når man først har glemt å nevne dette, er det vel greit å anta at det heller ikke har vært et tema at noen elever havner utenfor allerede som 6-åringer.
Tybring-Gjedde ser imidlertid ut til å mene at det kun var før læreplanen Kunnskapsløftet at 1. og 2. trinnselevene falt fra tidlig i skoleløpet, der de «satt bakerst i klasserommet». Som hun sier selv – det er flere ting som skurrer.
Jeg ser fortsatt elever som faller fra, men de befinner seg ikke nødvendigvis bakerst i klasserommet. Jeg finner dem i vindusposten hvor de studerer en flue på utsiden av vinduet mens de teller antall bein den har, når de egentlig «skal» skrive bokstaver. Jeg ser dem ute i skolegården lenge etter at skoleklokka har ringt, plaskende i en sølepytt eller øverst oppe i et tre. Jeg ser hvor fort de løper på vei ut til friminutt, og hvor sakte beina beveger seg på vei inn igjen til den ventende pulten i klasserommet.
Jeg ser hvordan mål- og prestasjonsjaget stjeler gnisten deres. Jeg får klump i magen når jeg hører såre barnestemmer si «Jeg liker ikke oppgaver som går på tid, jeg blir så stressa», vel vitende om at dette er elever som aldri har gjennomført en eneste øveprøve og som alltid forsikres om at det ikke gjør noen ting om de ikke får til alt. Det er ikke meningen at alle skal klare alt. Så lenge de gjør sitt beste er det alltid godt nok. Når barneøynene likevel fylles med fortvilte tårer hjelper det lite å si at «det er jo bare to statlige prøver».
Det trenger ikke å være noen motsetning mellom læring, nysgjerrighet og lek. Slik er det imidlertid i dag for mange 6-åringer. Foreldre og lærere som uttaler seg kritisk om skolesystemet avvises ofte med beskyldninger om svartmaling. Den siste uka har vist oss at lærere som snakker elevenes sak i det offentlige rom, og som våger å ta opp skolesystemets utfordrende sider, lever farlig i skoleverdenen. Slik kan vi ikke ha det.
Dessverre ser det ut til at Tybring-Gjedde og Høyre ikke tenker å ta til seg de mange advarende rop om at vi må peke ut en ny kurs for skoleskuta. Fremfor å lytte til de som står elevene nærmest, og som ser dem i det daglige, velger de å tviholde på roret mens de lar sitt eget ekko runge. De bør akte seg for den smale grensen mellom selvskryt og arroganse. Det mest triste oppe i det hele er tanken på at de voksne har muligheten til å forlate skoleskuta når som helst om retningen ikke endrer seg, og om skuta skulle ta inn for mye vann.
Den muligheten har ikke 6-åringene eller de andre elevene. Derfor er det verdt å merke seg at det heldigvis finnes andre, bl.a. Senterpartiet og KrF, som er villige til å gjøre endringene som trengs på vegne av 6-åringen. Mange lærere kommer til å jobbe hardt for å bidra til dette gjennom arbeidet med fagfornyelsen. Slik kan lek og læring få gå hånd i hånd for alle 6-åringer, slik det opprinnelig var ment å være. Informasjon om hvordan 6-åringene har det i skolen i dag er nemlig lett tilgjengelig for den som ønsker å lytte.